Den spanske borgerkrig
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den spanske borgerkrig ble utkjempet mellom 1936 og 1939 i Spania mellom spanske nasjonalister (høyresiden) og republikanere (venstresiden), og endte med nasjonalistisk seier. Borgerkrigen ble utløst av et nasjonalistisk kuppforsøk mot den venstreorienterte Frente Popular-regjeringen.
Guerra Civil Española 1936-1939 |
---|
Guipúzcoa - Madrid - Málaga - Jarama - Guadalajara - Brunete - Belchite - Nord-Spania - Teruel - Kapp Palos - Aragón - Ebro - Catalonia |
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Steinalderen Indoeuropeisk innvandring Spania under Habsburgene Opplysningstiden Napoleonskrigene Nasjonalisme og revolusjon Den første republikk Reetablering av monarkiet Overgang til demokrati Det moderne Spania |
Etter at venstrekoalisjonen Frente Popular kom til makten under ledelse av Manuel Azaña i 1936 ble en periode med stor ustabilitet og konflikt i Spania innledet. Vold mellom militante grupper kom ut av kontroll etter drapet på den konservative parlamentariske lederen José Calvo Sotelo. Samme år forsøkte en gruppe høyere offiserer å begå statskupp mot den nye regjeringen. Opprøret ble etter hvert støttet av konservative spanske grupper, som Confederación Española de Derechas Autónomas, eller C.E.D.A), karlistene og den fascistiske Falange (Falange Española de las J.O.N.S.).[1] Nasjonalistene hadde aktiv militær støtte og fikk våpen fra Tyskland og Mussolinis Italia. Republikken fikk kjøpt en del militært utstyr fra Sovjetunionen og Mexico, men den vestlige ikke-intervensjonspolitikken medførte snart at den lovlige regjeringen ikke fikk kjøpe våpen. De siste to årene av krigen sloss venstresiden i praksis uten noen våpenhjelp utenfra.
Nasjonalistene hadde en hovedsakelig rural, konservativ, katolsk basis og ble støttet av adelen, hæren og den kastillanske kirken, og ønsket å gjeninnføre monarkiet. Venstresiden, som først og fremst omfattet sosialister, anarkosyndikalister og liberale, hadde støtte fra de nasjonale elitene og kirken i Baskerland og Cataluña, fattige landarbeidere, og fra mer sekulære og urbane miljøer i hele landet. Nasjonalistene, under ledelse av de tre generalene Francisco Franco, Emilio Mola og Queipo de Llano, satte inn størstedelen av hæren mot den venstreorienterte regjeringen, men møtte sterk motstand fra lojale hær- og marineavdelinger og fra sivile som avvæpnet garnisoner og grep til våpen. Mange enkeltsoldater sluttet seg også til folkefronten. Først etter tre års blodige kamper gikk nasjonalistene seirende ut av borgerkrigen. Francisco Franco ble Spanias diktator, og alle partier ble forbudt eller innlemmet i Francos statsbærende parti.[1]
Krigen ble utkjempet med omfattende terror og massakrer på begge sider, mot fanger, og mot faktiske og antatte motstandere.[2] Krigen fikk en bred internasjonal pressedekning, som formidlet terror og drap, uten at denne pressedekningen alltid var preget av kildekritikk. Særlig tidlig i krigen var pressedekningen ofte ryktebasert. Den katolske kirke gav sterk støtte til høyresiden og fremstilte krigen som et moderne korstog, noe som ble forsterket av massakrer på prester og nonner begått av venstresiden. Krigen er blitt kalt for historiens første «mediekrig», hvor reporterne gjennom sine reportasjer ønsket «å støtte saken».[3] Dette førte til at den republikanske regjeringen fikk begrenset støtte av opinionen i andre land under det meste av krigen. Utenfor Spania var meningene delte, og borgerlige aviser som Aftenposten støttet høyresiden, mens venstreorienterte aviser støttet venstresiden.
I etterkrigstiden ble høyresiden under krigen glorifisert av den høyreorienterte regjeringen som hadde makten i landet. Francos utpekte etterfølger Juan Carlos myknet opp politikken på 1970-tallet, noe som førte til at Spania ble et konstitusjonelt monarki med parlamentarisk demokrati. Meningene om borgerkrigen i Spania er sterkt delte og borgerkrigen var lenge ansett som et tabuområde i alle de store leirene i spansk politikk.
Mens det tidligere har vært vanlig å framstille den spanske borgerkrigen som en krig mellom to like parter der begges sider utviste stor brutalitet, viser nyere forskning at terroren mot sivilbefolkningen var langt mer omfattende i områder som var kontrollert av opprørshæren enn den i de republikanske områdene. Antall døde var tre ganger så høyt, 150 000 mot 50 000. Mens de militære opprørslederne oppfordret til utrenskningen av motstandere, fordømte de republikanske lederne terror mot sivilbefolkningen. Terror var en sentral del av generalenes strategi.[4]