Elektronisk dansemusikk
musikksjanger / From Wikipedia, the free encyclopedia
Elektronisk dansemusikk (også kjent som EDM eller klubbmusikk) er betegnelsen på et sett med perkussive sjangre i elektronisk musikk, hvor musikken primært er produsert til bruk av DJ-er på nattklubber for å bli danset til.[1] Produsenter av edm bruker hovedsakelig elektroniske instrumenter som synthesizere, trommemaskiner, sequencere og samplere.[2]
Felles i all elektronisk dansemusikk er et stødig og relativt rask tempo (normalt en fart på mellom 120 til 150 BPM, men enkelte sjangre kan nå 180 BPM), et bass-basert trommemønster som repeteres, og nedtoning av tekster og vokal - elektronisk dansemusikk er hovedsakelig instrumental.[3]
De mange sjangrene i elektronisk dansemusikk kan deles inn i to hovedkategorier, basert på hvilket grunnleggende trommemønster som ligger i bunn: «Four-to-the-floor» og «breakbeats».[4]
«Four-to-the-floor» refererer til trommemønstre hvor basstromma konstant slår fire fjerdedelslag hver takt. Begrepet stammer fra disco (og før det rock), og viser til trommeslageren som trår fotpedalen på basstromma fire ganger hver takt for å spille et firefjerdedelsmønster. I elektronisk dansemusikk er trommesettet og trommeslageren byttet ut med en trommemaskin. De primære grenene i «four-to-the-floor» er techno, house og trance.[5]
«Breakbeats» refererer til trommemønstre i såkalte «breaks», det vil si partier med kun perkusjon som er samplet fra gamle funk- eller disco-plater.[6] Begrepet stammer fra funk, og viser til når resten av bandet tar seg en pause, en «break», og lar trommeslageren fremføre en trommesolo.
Breakbeats skiller seg fra four-to-the-floor på flere måter. Breakbeats er vanligvis et helt trommesett-mønster, og ikke bare én basstromme som går i 4/4-takt. Breakbeats er opptak av «ekte» trommeslag og inneholder derfor tidsvariasjoner som ikke finnes i programmerte trommemaskinrytmer.[7] I sjangre som jungle og drum and bass økes tempoet i breakbeaten kraftig (tempoet kan for eksempel økes fra 92 BPM til 160), mens i sjangre som big beat, breakbeat og hiphop økes tempoet i mindre grad (for eksempel en økning på 20-30 BPM).[8]
Elektronisk dansemusikk oppstod mot slutten av 70-tallet som et resultat av fremveksten av disco, nattklubber og moderne DJ-ing,[9] samt fallende priser på effektive elektroniske musikkinstrumenter som synthesizere, sequencere og trommemaskiner.[10] Mange disco-produsenter vendte seg bort fra tradisjonelle instrumenter (som gitar, bassgitar, trommer, piano, messingblåsere, fioliner og fløyter) og omfavnet i stedet elektroniske instrumenter. Donna Summers banebrytende låt «I Feel Love» fra 1977, produsert av Giorgio Moroder, regnes som et av de første eksemplene på elektronisk dansemusikk.[11] Kraftwerks singler «Autobahn» fra 1975 og «Trans Europe Express» fra 1977 er to andre eksempler. Begge singlene ble store undergrunnshits på diskoteker verden over, og spesielt i svarte klubbmiljøer i New York, Detroit og Miami.[12]
På 1980-tallet sprang de første sjangrene ut av lokale klubbmiljøer, for eksempel oppstod «house» i Chicago, «garage» i New York, og «techno» i Detroit.[13]