England
del av Storbritannia From Wikipedia, the free encyclopedia
England[lower-alpha 1] er det største og mest folkerike konstituerende landet[2][3] i det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland. Landets innbyggere utgjør mer enn 84 % av den totale befolkningen i Storbritannia,[4] mens Englands fastland utgjør det meste av de sørlige to tredjedelene av øya Storbritannia og deler landegrenser med Skottland i nord og Wales i vest. Irskesjøen ligger nordvest for England, Det keltiske havet ligger i sørvest. England er adskilt fra det kontinentale Europa med Nordsjøen i øst og Den engelske kanal i sør. Landet har dessuten over 100 små øyer som Scillyøyene helt i sørenden og Isle of Wight mot kanalen.
| England | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| England | |||||||
| |||||||
| Nasjonalt motto: | |||||||
| Dieu et mon droit (fransk: Gud og min rett) | |||||||
|
| |||||||
| Oppkalt etter | anglere, land | ||||||
| Hovedstad | London | ||||||
| Tidssone | UTC 0 | ||||||
| Areal | 130 278 km²[1] | ||||||
| Befolkning | 55 000 000 (2019) | ||||||
| Bef.tetthet | 406,92 innb./km² | ||||||
| Antall husholdninger | 23 044 097 | ||||||
| Styreform | Del av Storbritannia | ||||||
| Offisielle språk | Engelsk (de facto) | ||||||
| Nasjonalsang | Ingen offisiell | ||||||
| Toppnivådomene | .uk | ||||||
| Landskode for telefon | +44 | ||||||
Det området som nå kalles England ble først bosatt av moderne mennesker i løpet av sen steinalder. Det har sin navn fra anglerne, en av de germanske stammene som bosatte seg i dette området i løpet av 400- og 500-tallet. England ble en forent stat på 900-tallet, og siden oppdagelsestiden, som begynte på 1400-tallet, har landet hatt en betydelig kulturell, politisk og juridisk innvirkning på resten av verden.[5] Engelsk språk, den anglikanske kirke og engelsk lov – grunnlaget for systemet med common law (engelsk: «felles lov»)[6] for mange andre land rundt om i verden – ble utviklet i England, og landets parlamentariske system for regjering og myndighet har blitt adoptert eller tilpasset av andre nasjoner.[7] Den industrielle revolusjon begynte i 1700-tallets England, og omformet dets samfunn til verdens første industrialiserte land.[8]
Englands terreng består hovedsakelig av lave høyder og sletter, særlig i sentrale og sørlige England. Imidlertid er det mer berglendt og preget av høydedrag i nord (som det fjellrike Lake District og Penninene) og i sørvest (som Dartmoor og Cotswolds). Både Englands og Storbritannias hovedstad er London. Det er den største storbyregionen i både Storbritannia og i den europeiske unionen.[9] Englands befolkning på over 55 millioner innbyggere utgjør 84 prosent av befolkningen i Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, hovedsakelig konsentrert rundt London, Sørøst-England, og konurbasjoner i Midlands, Nordøst-England, og Yorkshire, som hver for seg har blitt utviklet til betydelige industrielle regioner i løpet av 1800-tallet.[10]
Kongeriket England — som etter 1535 også omfatter Wales — opphørte å eksistere som en adskilt og selvstendig stat den 1. mai 1707 da unionsloven ble vedtatt og som medførte en politisk union med kongeriket Skottland som dannet kongeriket Storbritannia.[11][12] I 1801 ble Storbritannia forent med kongeriket Irland ved en ny unionslov, og førte til opprettelsen av Det forente kongerike Storbritannia og Irland. I 1922 førte Den irske fristaten til at Irland gikk ut av kongeriket og det gjenværende ble omdøpt til Det forente kongerike av Storbritannia og Nord-Irland, vanligvis omtalt som United Kingdom, forkortet til UK.
England har fått sitt navn etter anglerne, den største av de germanske stammene som bosatte seg i England på 400- og 500-tallet. Anglerne har antagelig navn etter halvøya Angeln, som i dag er Danmark og Nord-Tyskland.[13] (Den videre etymologien til stammens navn er fortsatt usikker, selv om en populær teori sier at man ikke trenger å lete lengre enn til selve ordet angle, og refererer da til en fiskekrokformet region i Holstein.[14]
Den gammelengelske (angelsaksiske) betegnelsen var Engla land, bokstavelig «landet til anglerne», benyttet samtidig med Angelcynn, «det engelske folk», som blant annet viser at angelsakserne tenkte mer på stammer og folk enn på sted. Ved sen angelsaksisk tid hadde begge ord kommet til å bli benyttet i en klar betydning av sted, ikke et folk. Det var faktisk en danske, Knut den mektige, som var den første som kalte seg for «konge av England».[15] Hvordan og hvorfor en betegnelse for en germansk stamme som var mindre betydningsfull enn andre, slik som sakserne, kom til å betegne hele landet er ikke kjent. Det kan synes som om det ble en skikk å kalle germanske folk i Britannia for Angli Saxones for å skille dem fra de kontinentale saksere (Eald-Seaxe) i Gamle Sachsen mellom elvene Weser og Eider i nordlige Tyskland.[16] Blant keltisktalende folkene ble alle de germanske folkene uansett stamme kalt for «saksere», noe de fortsatt gjør, som på moderne skotsk, hvor englender omtales som en «sassenach»,[17] og «Sasunn» for hele England,[18] og samme begrep benyttes i Irland. Tilsvarende var det walisiske navnet for engelsk språk «Saesneg». Det var større grunn til at England skulle ha blitt hetende «Sakseland», men det skjedde ikke.[17]
Den mest plausible årsaken er kulturell. Etter at de ulike germanske stammene hadde akseptert kristendommen ble de forstått av kirkehistorikeren Beda i Northumbria at de alle delte en felles enhet innen den vestlige kirke og ettersom Northumbria hadde blitt bosatt av anglere framfor saksere, kalte Beda sin kirkehistorie Historia ecclesiastica gentis Anglorum, det vil si Anglernes kirkes historie[19] og refererte til folket som anglere, Angli på latin, og ikke som saksere, uten tvil spilte bevisst på likheten med ordet Angli, angeli (engel), et ordspill som Beda selv tilskrev pave Gregor I den store.[17]
Begrepet ble den gang benyttet i betydningen «landet befolket av de engelske» og omfattet også engelske folk som i dag er sørøstlige Skottland, men den gang var en del av det angelsaksiske (engelske) kongeriket Northumbria. Den angelsaksiske krønike nedtegnet at Domesday Book av 1086 dekket hele England, det vil si det engelske kongerike, men noen få år senere slo Krøniken fast at kong Malcolm III dro «ut av Scotlande og inn Lothian i Englaland», således benyttet det i den mer gamle betydning.[20] I henhold til ordboken Oxford English Dictionary er den moderne stavingen først benyttet i 1538.[21] Tapet av doble stavelser er et tilfelle av den historiske fonetiske prosess som kalles haplologi.[15]
Ordet «England» er ofte hverdagslig – og feilaktig – brukt for å henvise til øya Storbritannia eller Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland i sin helhet.[22] Det er mange eksempler på denne bruken gjennom historien hvor henvisninger til England faktisk var tenkt å omfatte Skottland og Wales også.[23] Betegnelsen brukes rundt om i hele verden og selv av engelskmenn; bruken er problematisk og fører til forargelse mange steder i Storbritannia.
Et alternativ navn for England er Albion. Dette navnet refererte opprinnelig til hele øya øya Storbritannia. Den formelt eldste vitnemålet av navnet opptrer i Corpus Aristotelicum (tekstene til den greske filosofen Aristoteles), særskilt i teksten De Mundo (Om universet)[24] fra 300-tallet f.Kr.: «Bortenfor Herkulessøylene er havet som flyter rundt Jorden. I den er det to meget store høyer som kalles Britannia; disse er Albion og Ierne.»[24] Gresk «... ἐν τούτῳ γε μὴν νῆσοι μέγιστοι τυγχάνουσιν οὖσαι δύο, Βρεττανικαὶ λεγόμεναι, Ἀλβίων καὶ Ἰέρνη, ...», translitterasjon «... en toutoi ge men nesoi megistoi tynchanousin ousai dyo, Brettanikai legomenai, Albion kai Ierne, ...», oversettelse «... Det er to meget store øyer i det, kalt for de britiske øyer, Albion og Ierne; ...»; Aristoteles eller Pseudo-Aristoteles. «On the Cosmos, 393b12». On Sophistical Refutations. On Coming-to-be and Passing Away. On the Cosmos, oversatt av Forster, E. S.; Furley, D. J. William Heinemann LTD, Harvard University Press. s. 360–361. Hos Open Library Project.DjVu</ref> Moderne forskning tilskriver De Mundo ikke til Aristoteles, men til Pseudo-Aristoteles ettersom det ble skrevet senere i den gresk-romerske epoken eller enda senere. Ordet Albion (Ἀλβίων) eller insula Albionum har to mulige opprinnelser. Det er enten avledet fra en kognat (ordslektning) av latinske albus i betydningen hvit, en referanse til de hvite klippene ved Dover (den eneste delen av Britannia som synlig fra det europeiske fastlandet)[25] eller fra frasen «øya til albionerne»[26] i den nå tapte manuskriptet Massaliote Periplus som er bevitnet via Avienus’ Ora Maritima[27] noe den førstnevnte antagelig fungerte som kilde for. Albion benyttes nå som en mer poetisk omskrivning for England.[28] Et annet romantisk navn for England er Loegria, beslektet med det walisiske ordet for England, Lloegr, som ble gjort populært via at det ble benyttet i legendene om kong Arthur.[29][30]
Historisk sett utgjør grevskapene (counties) det regionale nivået i England. Disse utviklet seg fra gamle politiske enheter fra før Englands samling, slik som kongerikene Sussex og Kent, eller fra middelalderlige enheter som hertugdømmene Lancashire og Cornwall. Mange grevskap hadde en grevskapsby (county town), og fikk navn etter denne (for eksempel Nottinghamshire etter Nottingham).
Etter den industrielle revolusjon med påfølgende urbanisering ble det et stadig større sprik mellom de gamle grevskapsgrensene og bosettingsmønsteret, og det har vært nødvendig med en rekke justeringer og lokalforvaltningsreformer. Den siste reformen på 1990-tallet har gitt en inndeling i mer funksjonelle metropolitan counties sentrert rundt større byer (som eksempelvis Greater Manchester). I tillegg til de 6 metropolitan counties er områder uten et større sentralsted inndelt i 34 non-metropolitan eller shire counties. De gamle grevskapene er beholdt som seremonielle grevskap.
Grevskapene – både metropolitan og non-metropolitan – er igjen delt i distrikter (metropolitan districts og non-metropolitan districts). En helt ny forvaltningsenhet fra 1990-tallet er de 41 unitary authorities. Det er distrikter som har fått samme administrative status som grevskaper.
På det laveste nivået i lokalforvaltningen finner en de verdslige sognene (civil parishes). Disse finnes likevel ikke overalt. London og flere andre byer har ikke verdslige sogn.
England har også fått en helt ny inndeling på et høyere nivå enn grevskapene, i og med de ni regionene. Disse har ikke folkevalgte forsamlinger som grevskapene, men koordinerer visse lokalforvaltningsfunksjoner over større områder. Regionene er også valgkretser for valg til Europaparlamentet. Et unntak er regionen Stor-London (Greater London), som både har en egen folkevalgt forsamling (Greater London Authority) og en direktevalgt ordfører (Mayor of London). De 32 London boroughs og Corporation of London utgjør lokalnivået i hovedstadsregionen.
Befolkning
.png)
Med over 53 millioner innbyggere er England det mest folkerike landet innenfor Storbritannia, og utgjør 83 prosent av helheten.[10][31] Med en befolkningstetthet på 407 personer per km2 er England det nest mest befolkningstette landet i EU etter Malta.[32][33]
Det engelske folk er et britisk folk.[34] En del genetiske studier antyder at 75–95 prosent i den patriarkalske linjen nedstammer fra forhistoriske bosettere som opprinnelige kom den iberiske halvøy, foruten 5 prosent bidrag fra anglere og saksere, og et betydelig element fra Skandinavia (i vikingtiden).[35][36][37] I midlertidig er det en del andre genetisk undersøkelser som peker på at det germanske bidrag kan utgjøre langt mer, kanskje opp til halvparten.[38][39] Over tid har ulike kulturer hatt innflytelse: forhistorisk befolkning, britonsk,[40] romersk, angelsaksisk,[41] skandinavisk («vikinger»),[42] [Gælere|gæliske kulturer]], foruten også større innvandring av normannere over tid. Det har også vært en betydelig engelsk utvandring til tidligere deler av det britiske imperiet, særlig USA, Canada, Australia, Sør-Afrika og New Zealand.[lower-alpha 2] Siden slutten av 1990-tallet er det mange englendere som utvandret til Spania.[47][48]
I 1086 ble Domesday Book satt sammen, og viste at England da hadde en befolkning på to millioner. Rundt 10 prosent bodde i urbane områder.[49] Ved 1801 var befolkningen økt til 8,3 millioner, og ved 1901 til 30,5 millioner.[50] Grunnet særlig den økonomiske framgangen i sørøstlige England kom de t mange økonomiske immigranter fra andre steder i Storbritannia.[34] Det har vært en betydelig innvandring fra Irland.[51]
Det var også innflytning fra Tyskland[52] og Polen,[53] men andre folk kom lengre unna fra tidligere britiske kolonier siden 1950-tallet. I særdeleshet, 6 prosent av folk i England har familieopprinnelse på Det indiske subkontinent, hovedsakelig India, Pakistan og Bangladesh.[34][52] Det er et betydelig antall kinesere og britisk-kinesere.[34][52] I 2007 var 22 prosent av barn i grunnskolen fra etniske minoritetsfamilier,[53] og i 2011 var dette tallet 26,5 prosent.[54] Innvandringsdebatt er framstående i det politiske bildet;[55] i henhold til en undersøkelse i 2009 ville 80 prosent av befolkningen begrense den.[56] Kontoret for nasjonal statistikk har prosjektert at befolkningen vil øke med ni millioner mellom 2014 og 2039.[57]
Innenfor England finnes det en innfødt og stedegen nasjonal befolkning, det korniske folk (kornisk: Kernowyon) i Cornwall. Det er anerkjent av den britiske regjering under rammekonvensjonen for beskyttelse av nasjonale mindretall i 2014.[58]
Englands økonomi er en av de største i verden med en gjennomsnittlig BNP per hode på £22 907.[61] Den er vanligvis forstått som en blandet markedsøkonomi (eller blandingsøkonomi), men har tilpasset seg mange av prinsippene for det frie marked, men opprettholder avansert infrastruktur for velferd.[62] Den offisielle valutaen i England er britisk pund (pound sterling) og dens kode ISO 4217 er GBP. Skattelegging i England er ganske omfattende sammenlignet med mye av resten av Europa. Per 2014 er den grunnleggende graden av personlig skatt 20 prosent av skattebelagt inntekt til opp £31 865 over den personlige skattefrie andel (vanligvis £10 000), og er 40 prosent av ekstra inntjening over dette beløpet.[63]
Økonomien i England er den største innenfor Storbritannias økonomi,[61] som har den attende høyeste BNP KKP per hode i verden. England er verdensledende innenfor kjemisk[64] og legemiddelindustrien, og innen teknisk nøkkelindustri, særskilt romfartsindustri, våpenframstilling og programvare. London er Englands finansielle sentrum og hvor London Stock Exchange ligger, Storbritannias fremste aksjebørs og den største i Europa. 100 av Europas 500 største selskaper er basert i London.[65] London er det største finansielle sentrum i Europa og per 2014 det neststørste i verden.[66]
Bank of England, grunnlagt i 1694 av den skotske bankieren William Paterson, er Storbritannias sentralbank. Den ble opprinnelig etablert som privatbank for Englands regjering, men har siden 1946 vært en statseid institusjon.[67] Banken har monopol for å utstedte pengesedler i England og Wales, skjønt ikke i andre deler av Storbritannia. England er meget industrialisert, men siden 1970-tallet har det vært en nedgang i den tradisjonelle tung- og tilvirkningsindustriene, og isteden vært økende vektlegging på en mer serviceorientert økonomi.[68] Turisme har blitt en meget viktig industrinæring og tiltrekker seg millioner av besøkende til England hvert år. Eksportdelen av økonomien er dominert av farmasøytisk industri, bilproduksjon (selv om mange engelske selskaper nå eid av utenlandske selskaper, blant annet Land Rover, Lotus, Jaguar og Bentley), råolje og petroleum fra den engelske delene av Nordsjøoljen sammen med oljefeltet Wytch Farm i Dorset, motorer for flyindustrien og alkohol.[69]
Landbruket er omfattende og i stor grad mekanisert. Det framstiller 60 prosent av matbehovet med kun 2 prosent av arbeidsstyrken.[70] To-tredjedeler av matproduksjonen består av husdyrproduksjon, resten er matavlinger.[71]
.svg)
Den kristne martyren sankt Georg er Englands nasjonalhelgen. Hans kors har vært Englands nasjonalflagg siden 1200-tallet. Sankt Georg ble på 1300-tallet erklært både som skytshelgen for England og som beskytter av den kongelige familie.[72] Flagget ble opprinnelig benyttet av maritime adelsrepublikken Genova. Den engelske monarken betalte tributt til doge (herskeren) av Genova fra 1190 og framover slik at engelske skip kunne benytte flagget som beskyttelse i Middelhavet. Et rødt kors var et symbol for mange korsfarere på 1100- og 1200-tallet. Det ble knyttet til sankt Georg, sammen med land og byer, som hevdet at han var deres skytshelgen og benyttet hans kors som fane. William Shakespeare bidro den engelske nasjonale identiteten med sankt Georg da han lot kong Henrik V av England komme med sitt berømte utsagn i sin tale: «Cry God for Harry, England and St. George!»[73] Siden 1606 har sankt Georgs kors dannet en del av utformingen av Storbritannias unionsflagget («Union Jack»), en fellesbritisk flagg designet av kong Jakob I, og benyttes også på andre nasjonalflagg som inneholder unionsflagget, som de til Australia og New Zealand.[74]
Det er tallrike andre symboler og symbolske gjenstander, både offisielle og ikke offisielle, inkludert Tudorrosen, nasjonens blomstersymbol, og de tre løver som utgjør Englands våpenskjold. Tudorrosen ble tatt i bruk som nasjonalsymbol for England under Rosekrigene (1455-1487) som et fredssymbol.[75] Den er et synkretisk symbol i at den ble smeltet sammen med Huset Yorks hvite rose og Huset Lancasters røde rose, slektsgreiner av Huset Plantagenet som gikk til krig over kontrollen av England. Den er også kjent som Englands rose.[76] Eiketreet er også et symbol for England og representerer styrke og utholdenhet. Den kongelig eik (Royal Oak) og Oak Apple Day feires for å minnes at kong Karl II under den engelske borgerkrigen unnslapp rundhodene ved å skjule seg i et tre i 1651.[77]
Englands kongelig våpenskjold har tre løver. Designet har opphav i en utforming benyttet av Rikard Løvehjerte i 1198. Det består av et rødt felt (rødt skjold) med tre gule/gylne løver som står over hverandre. Løvene er vendt mot høyre (heraldisk høyre, hvilket er venstre for betrakteren) og står på tre bein og med den framlabben løftet og fjeset vendt utover. Det er et av mest framtredende symboler for England. Det også tilsvarende det tradisjonelle våpenskjoldet til Normandie av historiske årsaker. England har ikke et offisielt nasjonalsang da «God Save the Queen» fungerer som nasjonalsang for hele Storbritannia. Imidlertid er det en rekke uoffisielle nasjonalsanger: «Jerusalem»; «Land of Hope and Glory» (benyttet som nasjonalsang under Samveldelekene 2002);[78] og «and I Vow to Thee, My Country». Englands nasjonaldag er 23. april som også sankt Georgs dag. Feiring skjer som et uttrykk for engelsk kultur og identitet. Den har sitt opphav i opprettelsen av Royal Society of St. George i 1894 og siden 2010-tallet ført til en fornyelse av feiringen av sankt Georg som aspekter av nasjonaldagfeiringen.[79]
Type nummerering
- på engelsk uttalt /ˈɪŋglənd/; angelsaksisk: Englaland; mellomengelsk: Engelond
- Eksempelvis var det i 1980 rundt 50 millioner amerikanere som hevdet de nedstammet fra England.[43] I Canada er det rundt 6,5 millioner kanadiere som hevder engelsk opprinnelse.[44] Rundt 70 prosent av australiere i 1999 betegnet deres opprinnelse som anglo-keltisk, en kategori som omfatter alle folk fra Storbritannia og Irland.[45] Chilenere av engelsk opprinnelse er noe unormalt da Chile i seg selv aldri var en del av det britiske imperium, men i dag er det rundt 420 000 mennesker av engelsk opprinnelse som bor der.[46]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
