Eurovision Song Contest 2024
68. utgave av Eurovision Song Contest / From Wikipedia, the free encyclopedia
Eurovision Song Contest 2024 var den 68. utgaven av Eurovision Song Contest, Den europeiske kringkastingsunions (EBU) årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen fant sted i Malmö i Sverige etter at Loreen og «Tattoo» vant Eurovision Song Contest 2023 for Sverige. Konkurransen ble organisert og produsert av Sveriges Television i samarbeid med EBU. Dette var syvende gang Sverige stod vertskap, og det var Malmös tredje gang som vertsby.
Eurovision Song Contest 2024 | |
---|---|
Datoer | |
Semifinale 1: | 7. mai 2024 |
Semifinale 2: | 9. mai 2024 |
Finale: | 11. mai 2024 |
Vertskap | |
Sted: | Malmö Arena, Malmö, Sverige |
Programledere: | Petra Mede Malin Åkerman |
Regi: | Robin Hofwander Daniel Jelinek Fredrik Bäcklund |
Produsenter: | Ebba Adielsson Christel Tholse Willers |
Konkurransesjef: | Martin Österdahl |
Slagord: | United by Music («Forent av musikk») |
Kringkaster: | Sveriges Television (SVT) |
Deltakelse | |
Deltakere: | 37 |
Vinner: | Sveits «The Code» Nemo |
Tilbake: | Luxembourg |
Trakk seg: | Romania |
Diskvalifisert: | Nederland (fra finalen) |
Kart over deltakere
Land i finalen Slått ut i semifinalen Diskvalifisert fra finalen Deltatt før, men ikke dette året | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 2023 2025 ► |
Konkurransen bestod av tre sendinger: en semifinale tirsdag 7. mai, en semifinale torsdag 9. mai og finalen lørdag 11. mai. De tre showene ble avholdt i Malmö Arena, som også huset konkurransen i 2013. Sendingene ble overført direkte til alle deltakerlandene og andre land med senderettigheter. Programlederne for alle sendingene var TV-prgramlederen Petra Mede og skuespilleren Malin Åkerman. Mede ledet også konkurransene i Malmö i 2013 og i Stockholm i 2016.
Til sammen deltok 37 land, like mange som året før. Luxembourg returnerte til konkurransen etter å ha sist ha deltatt i 1993, mens Romania valgte å stå over konkurransen av økonomiske årsaker. Av deltakerlandene måtte 31 land gjennom én av de to semifinalene, der 20 av dem kvalifiserte seg til finalen. I tillegg deltok vertslandet Sverige og de «fem store landene» i finalen. Nederland ble diskvalifisert kort før finalen, slik at finalefeltet ble redusert fra 26 til 25 land. Vinneren ble kåret av fagjuryer og seere.
Konkurransen ble vunnet av Sveits og Nemo med låten «The Code».[1][2] Dette var Sveits’ tredje seier i Eurovision Song Contest. Nemo ble også den første ikke-binære personen til å vinne konkurransen. Kroatias Baby Lasagna endte på andreplass etter å ha vunnet telefonavstemningen; den beste plasseringen til Kroatia i konkurransen. Ukraina, Frankrike og Israel utgjorde resten av topp fem. Norge endte på sisteplass i finalen med Gåte og låten «Ulveham». Dette var Norges tolvte sisteplass siden debuten i 1960, og ny konurranserekord.
Arrangementet ble gjenstand for flere kontroverser og ble møtt av massiv kritikk. Det meste av kritikken gikk på at Israel fikk delta i lys av landets rolle i krigen i Gaza. Flere grupper, artister og organisasjoner krevde at EBU skulle utestenge Israel fra konkurransen, men landet fikk delta. Israels deltakelse førte til at arrangørene og politiet hevet sikkerhetstiltakene rundt arrangementet. Blant annet fikk svensk politi bistand fra norsk og dansk politi i Malmö under konkurranseuken. EBU fikk også kritikk for flaggregler, påstått forskjellbehandling, og for å ha diskvalifisert Nederlands artist Joost Klein bare timer før finalen.