Evripides
gresk tragediedikter / From Wikipedia, the free encyclopedia
Evripides eller Euripides (gresk: Εὐριπίδης – Eurīpídēs; født ca. 485, død ca. 406 f.Kr.) var den siste av de tre store tragediedikterne i antikkens Hellas, etter Aiskhylos og Sofokles. En del av de lærde i antikken tilskrev ham nittifem skuespill, men i henhold til bysantinske Suda var det ikke mer enn nittito, hvilket fortsatt er meget produktivt. Av disse har atten eller nitten blitt bevart mer eller mindre i fullstendig utgave.[2] Det er også en del fragmenter av andre skuespill etter ham, noen av dem vesentlige. Flere av hans skuespill har blitt bevart i fullstendig utgave enn de til Aiskhylos og Sofokles til sammen, delvis av tilfeldighet og delvis grunnet at hans popularitet vokste mens de andre minsket.[3][4] Evripides ble i hellenistisk tid en hjørnestein i den antikke litterære utdannelse, sammen med Homer, Demosthenes og Menandros.[5]
Evripides Εὐριπίδης | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 485 f.Kr. Salamis | ||
Død | ca. 406 f.Kr. (ca. 51 år) Makedonia | ||
Beskjeftigelse | Forfatter (dramatiker og poet) | ||
Ektefelle | Melite Koerine | ||
Foreldre | Mnesarkos Kleito | ||
Far | Mnesarchus[1] | ||
Mor | Cleito[1] | ||
Barn | Euripides the Younger | ||
Nasjonalitet | Greker | ||
Evripides er identifisert med nyvinninger i teaterkunsten som hadde gjennomgripende innflytelse på dramaet ned til moderne tid, særlig i representasjonen av tradisjonelle, mytiske helter som vanlige mennesker i sørgelige omstendigheter. Denne nye tilnærmingen førte ham til nyskapende teatralske utviklinger som senere forfattere tilpasset komedien, en del som er karakteristisk for kjærlighetsdramaet. Dog ble han også «den mest tragiske av poeter»,[6] fokuserte på sine figurers indre liv og motiver på en måte som tidligere var ukjent.[7][8] Han var «skaperen av ... det bur som er teateret til Shakespeares Othello, Racines Fedra, av Ibsen og Strindberg,» hvor «...fengslede menn og kvinner ødelegger hverandre ved intensiteten i deres kjærlighet og hat,»[9] og dog er han også den litterære stamfaren til komedieforfattere som Menandros og George Bernard Shaw.[10]
Han var også unik blant forfatterne i antikkens Athen ved den sympati han viste for alle ofre i samfunnet, inkludert kvinner.[7][11] «Det er med åpenbar sympati han lar Medeia bittert klage over sitt kjønns harde og urettferdige skjebne. Det kvinnehat som ettertiden tilla Evripides fantes i virkeligheten aldri hos ham – snarere må han kunne kalles verdenslitteraturens første kvinnepsykolog.»[12] Hans konservative mannlige publikum ble jevnlig sjokkert av det «kjetteri» som han la i munnen til sine figurer, slik som ordene til sin heltinne Medeia i dramaet av samme navn:
- De sier at for oss er livet farefritt.
- Vi lever trygge hjemme; de må gå i krig.
- Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold
- i trende slag enn bare en gang føde barn.[13]
Han stilte i 431 f.Kr. i dramatevlingen med Medeia, det verket som har blitt mest beundret i ettertid, men fikk bare tredjeplass, det vil si sisteplass. Tilskuerne ble antagelig rystet over at dikteren i strid med myten lot Medeia myrde sine egne små barn for å hevne seg på deres far.[12] Hans samtidige assosierte ham med Sokrates som en leder for en dekadent intellektualisme, de ble begge hyppig latterliggjort av komedieforfattere som blant annet Aristofanes. Mens Sokrates til sist ble stilt for domstolen og henrettet som en ødeleggende innflytelse på ungdommen, valgte Evripides frivillig landflyktighet i sin alderdom i kongeriket Makedonia og hvor han døde.[14]