Folkeminne
From Wikipedia, the free encyclopedia
Folkeminner, eller folklore, er en samlebetegnelse på tradisjonsoverført kunst, litteratur, kunnskap og praksis. Folklore overføres gjerne muntlig eller gjennom handlinger fra menneske til menneske og generasjon til generasjon,[1] og folkloren har ofte tilhørt den uformelle, ikke-kommersielle sfæren av kulturen. I dagligtale assosieres gjerne folklore med kulturelementer overlevert fra gamle dagers bønder. Det er likevel ikke noe i veien for, og det skjer hele tiden, at folklore overføres skriftlig, gjennom massemedier, blant eliten i en kultur like mye som blant lavere klasser, i dag like så mye som i eldre tider, og så videre. En mye brukt akademisk definisjon er Dan Ben-Amos' «folklore er kunstnerisk kommunikasjon i små grupper».[2]
Ordet folklore ble etablert i 1846 av den engelske antikvaren William J. Thoms (1803–1885) som en erstatning for betegnelsen popular antiquities. Ordet var en etterligning av tyske begreper med Volk-, med bruk av det angelsaksiske ordet folclar som betød «folkelig». Det ble først trykt i tidsskriftet Athenaeum utgitt 22. august 1846.[3] Den amerikanske folkloristen Alan Dundes foreslo provoserende i 1965 å definere «folk» som «en hvilken som helst gruppe mennesker som har i det minste én fellesfaktor».[4] Fellesfaktoren skaper en eller annen form for felles identitet. Det betyr at i teorien kan både en etnisk gruppe, et bygdesamfunn, en skoleklasse, mennesker med samme sykdom[5] eller et samboerpar og så videre kan være et «folk» i denne sammenhengen – og dermed dele folklore.