Gazastripen
smal landstripe i Vest-Asia, på østkysten av Middelhavet From Wikipedia, the free encyclopedia
Gazastripen[lower-alpha 1] eller Gazastripa er en smal landstripe på østkysten av Middelhavet. Gazastripen kalles ofte bare Gaza (som også er navnet på den største byen i området). Arealet er på 360 km², og innbyggertallet 2 millioner (i 2020).[2] Gazastripen bebos av palestinere, og fra 2007 har Hamas styrt Gazastripen. Flertallet av innbyggerne er flyktninger fra den arabisk-israelske krig i 1948 og deres etterkommere.
 | Aktuell artikkel: Denne artikkelen omhandler en aktuell hendelse. Vær ekstra oppmerksom på at innholdet kan være utdatert eller feilaktig, og at hyppige redigeringer kan forekomme. |
«Gaza» omdirigeres hit. For annen bruk, se Gaza (andre betydninger).
| Gazastripen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
|
| |||
| Land |  Palestina | ||
| Ligger ved | Wadi Gaza Middelhavet | ||
| Grunnlagt | 1949 | ||
| Oppkalt etter | Gaza | ||
| Hovedstad | Gaza | ||
| Areal | 365 km² | ||
| Befolkning | 2 098 389[1] (2023) | ||
| Bef.tetthet | 5 749,01 innb./km² | ||
 Gazastripen 31°27′N 34°24′Ø | |||
På grunn av Israels kontroll over grenser, luftrom og territorialfarvann regnet FN, USA og de fleste andre land Gazastripen for å være under israelsk okkupasjon.[3][4][5] Israel bestrider dette.[6]
Egypt styrte Gazastripen fra 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967.[6] Israel okkuperte og styrte Gazastripen fra 1967 til 2005, da trakk Israel seg ut og overlot styret til Den palestinske selvstyremyndigheten.[6] Etter at Fatah og Hamas røk uklare i 2007, har Hamas styrt området.
Israel innførte sammen med Egypt en blokade i 2007 og kontrollerer stripens luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner. Rafah-overgangen kontrolleres av Egypt. I begynnelsen var blokaden omfattende, men ble gradvis lettet og har siden 2011 kun begrenset innførsel av materialer som kan benyttes til produksjon av våpen. Blokaden har ikke hindret Hamas i gradvis å bygge opp en viss militær kapasitet.[7][8]
Det har vært krigshandlinger mellom Hamas og Israel i 2008, 2014 og 2021. I 2023 er det igjen krig i området.
Osmansk og britisk kontroll (1517–1948)
I 1517 ble Gaza en del av Det osmanske rike og forble det frem til første verdenskrig.
På begynnelsen av 1800-tallet var Gaza kulturelt dominert av nabolandet Egypt. Selv om det var en del av Det osmanske rike, var en stor del av innbyggerne egyptere som hadde flyktet fra politisk uro.[9]
Regionen var åsted for kamper under første verdenskrig mellom Storbritannia og Det osmanske rike. Gaza, som kontrollerte kystruter, ble tatt av britene i det tredje slaget om Gaza 7. november 1917. Den britiske regjering har støttet finansielt vedlikeholdet av graver for britiske soldater som falt der.[10]
Etter første verdenskrig ble Gaza en del av Storbritannias mandatområde under ledelse av Nasjonenes Forbund.[11] Det var jøder bosatt i Gaza inntil de palestinske opprørene i 1929, da de ble tvunget til å forlate Gaza. Etter dette forbød britene jøder å leve i området, men allikevel vendte noen av dem tilbake, og disse etablerte kibbutzen Kfar Darom nær den egyptiske grensen.[12] Britisk styre av Palestina endte med den arabisk-israelske krig i 1948.
Egyptisk kontroll (1948–1967)
I henhold til termene nedlagt i FNs delingsplan (FN-resolusjon 181) i 1947 skulle Gaza-området bli en del av en ny palestinsk stat. Etter at det britiske mandatområdet var oppløst og etter borgerkrigen i Palestina 1947–48, erklærte Israel sin uavhengighet i mai 1948. Den egyptiske hæren invaderte området fra syd og startet slik den arabisk-israelske krig i 1948.[11]
Gazastripen slik den er kjent i dag, er et produkt av den påfølgende våpenhvilen mellom Egypt og Israel og er ofte referert til som den Grønne linjen. Egypt okkuperte stripen fra 1949 (kun avbrutt av fire måneders okkupasjon av Israel under Suez-krisen i 1956) til 1967. Stripens befolkning fikk tilsig av palestinske arabere som flyktet fra Israel under kampene.
På slutten av krigen ble en All-Palestinsk regjering (Arabisk: حكومة عموم فلسطين hukumat 'umum Filastin) proklamert i Gaza by 22. september 1948 av Den arabiske liga. Dette ble oppfattet som et forsøk fra Ligaen på å begrense den transjordanske innflytelse på det palestinske problemet. Regjeringen ble ikke akseptert av transjordanske myndigheter og heller ikke av noe ikke-arabisk land. Regjeringen var lite annet enn en egyptisk-kontrollert marionettregjering og flyttet snart til Kairo. Palestinere som bodde i Gazastripen eller i Egypt fikk All-Palestinske pass inntil 1959, da Gamal Abdel Nasser avsatte regjeringen.
Egypt annekterte aldri Gazastripen, men administrerte det gjennom en militærguvernør.[13] Flyktningene fikk aldri egyptisk statsborgerskap.
Under Suezkrisen i november 1956 ble Gazastripen og Sinaihalvøya tatt av israelske tropper. Internasjonalt press tvang snart Israel til å trekke seg tilbake. FN-styrken UNEF I (United Nations Emergency Force) ble etablert etter Suezkrisen av FNs generalforsamling ved resolusjon 1001 (ES-I) av 7. november 1956. Styrken skulle påse at fiendtlighetene holdt opp og at Frankrike, Storbritannia og Israel trakk seg tilbake fra Egypts territorium. Videre skulle FN-styrken overvåke våpenhvilen og stå som en buffer mellom israelske og egyptiske styrker.[14] Styrken var utstasjonert til 1967.
Israelsk kontroll (1967–1994)
Israel okkuperte Gazastripen igjen fra juni 1967 under seksdagerskrigen. Den militære okkupasjonen varte i 27 år, frem til 1994. Etter 1994, i henhold til Oslo-avtalen, skulle Israel fortsatt beholde luftkontroll, kontroll over territoriale vannforsyninger, kontroll over adgang til havner, kontroll over folketellinger, kontroll over utlendingers adgang til stedet, import/eksport samt skattessytemet.[15]
Under den israelske okkupasjonen skapte Israel en bosettersone, Gush Katif, i det sydvestlige hjørnet av stripen nær Rafah og den egyptiske grensen. Tilsammen ble 21 områder med settlere opprettet i Gazastripen. Disse utgjorde rundt 20 % av det totale territoriet. Foruten å ha ideologiske årsaker til å være der, hjalp bosettersonene også Israel med sikkerheten i området. Gazastripen var under israelsk militær administrasjon inntil 1994. I løpet av den perioden hadde den militære administrasjonen også ansvaret for vedlikehold av sivile fasiliteter og tjenester.
I mars 1979 undertegnet Israel og Egypt den egyptisk-israelske fredsavtalen. Avtalen medførte blant annet at Israels hær og israelske sivile trakk seg ut av Sinaihalvøya, som Israel hadde erobret i seksdagerskrigen. Gazas endelige status ble ikke tatt hånd om av avtalen. Avtalen medførte ingen løsning når det gjaldt uenighet om de internasjonale grensene mellom Gazastripen og Egypt. Egypt gav avkall på alle territorielle krav på regionen utenom de internasjonale grensene.
I mai 1994, etter den palestinsk-israelske overenskomsten kjent som Oslo-avtalen, fant det sted en gradvis overføring av makt fra Israel til de palestinske myndigheter. Mye av stripen (unntakene var nybyggerområdene og de militære områdene) kom under palestinsk kontroll. De israelske styrkene forlot Gaza by og andre byområder. De palestinske myndigheter, ledet av Yasir Arafat, valgte Gaza by som sitt første hovedkvarter. I september 1995 undertegnet Israel og PLO avtalene om Vestbredden og Gazastripen, noe som utvidet de palestinske myndigheters kontroll til de fleste byene på vestbredden. Avtalen etablerte også et valgt palestinske nasjonalt råd med 88 medlemmer som holdt sin første samling i Gaza i mars 1996.
Det palestinske styret av Gazastripen og Vestbredden under ledelse av Arafat led under alvorlig vanstyre og korrupsjon. Bestikkelser ble brukt for å bringe varer ut og inn av Gazastripen, mens ledere i sikkerhetsstyrkene tjente godt på investeringer i byggebransjen. Eksempler er Great Arab Company for Investment and Development, al-Motawaset Company og al-Sheik Zayid byggeprosjektet.[16]
Den palestinske selvstyremyndighetens kontroll (1994–2007)
I henhold til Oslo-avtalen tok de palestinske myndigheter administrativ kontroll over Gazastripen (utenom nybyggerområder og militære områder) i 1994. Etter den totale israelske uttrekningen 12. september 2005 av militære styrker og nybyggere hadde de palestinske myndigheter total administrativ kontroll på Gazastripen fra denne dato.
Den andre intifada brøt ut i september 2000. I februar 2005 stemte den israelske regjering for å implementere Israels unilaterale uttrekking fra Gazastripen. Planen ble implementert 15. august 2005 (dagen etter Tisha B'av) og var fullført 12. september 2005. I henhold til planen skulle alle israelske nybyggerområder på Gazastripen, fire områder på Vestbredden og Erez-området fjernes. Dette medførte flytting av 9 000 israelske settlere. Dessuten skulle alle israelske baser fjernes. 12. september annonserte den israelske regjering at israelsk militært styre i Gazastripen var over.
Israels statsminister Ariel Sharon ønsket å få grensen mellom Gazastripen og Israel til å bli internasjonalt anerkjent som Israels grense, og at okkupasjonen dermed opphørte. I et besøk i Det hvite hus fikk han ikke president George W. Bush med på dette.[17]
For å unngå beskyldninger om at landet fortsatt okkuperte deler av Gazastripen, trakk Israel seg også vekk fra Philadelphiruten, som er en smal stripe som ligger ved Gazastripens grense mot Egypt. I henhold til Osloavtalen skulle Philadelphiruten fortsatt ha ligget under Israel for å forhindre smugling av varer (som ammunisjon) og mennesker over grensen. Egypt hadde gått med på å patruljere sin side av grensen, og det var således håp om at målet skulle nås. Imidlertid beholdt Israel kontrollen over grenseoverganger inn og ut av Gaza. Også Rafah-overgangen mellom Egypt og Gaza ble overvåket av israelske styrker ved hjelp av overvåkingskameraer. Offisielle dokumenter som pass, ID-kort, eksport/importpapirer og mye annet må først godkjennes av den israelske hær.
Etter den israelske tilbaketrekkingen har grenseovergangen i Rafah blitt kontrollert av EU Border Assistance Mission Rafah med mandat i en avtale som ble endelig ratifisert i november 2005. Israel hadde fortsatt kontroll over aktiviteter som involverte transport gjennom Israel; dette gjaldt også luftrom og adgang til havner i Gaza. Israelske myndigheter tar seg også av så vel immigrasjon og emigrasjon fra Gaza via Israel som utlendingers innreise via Israel og import og eksport via Israel.
Konflikt med Israel 2004
Utdypende artikkel: Operasjon Angerens dager
Hamas-styre (etter valget i 2006)
I valget av representanter til de palestinske selvstyremyndighetene 25. januar 2006 fikk Hamas et flertall på 42,9 % av stemmene og 74 av 132 seter i forsamlingen (56 %).[18][19]
Da Hamas tok over makten den etterfølgende måneden, nektet organisasjonen å anerkjenne internasjonale krav om at vold skulle opphøre og at Israel skulle anerkjennes. I april reagerte flere nasjoner, deriblant USA, ved å kutte av direkte støtte til den palestinske regjeringen, selv om noe av pengene ble omdirigert til humanitære organisasjoner som ikke hadde noen kontakt med Hamas-regjeringen.[20] Den påfølgende politiske uorden og økonomiske stagnasjonen ledet til at mange palestinere emigrerte fra Gazastripen.[21]
Hamas fordriver Fatah i 2007
Utdypende artikkel: Slaget på Gazastripen i 2007
I januar 2007 brøt det ut kamper mellom Hamas og Fatah. De voldsomste kampene utspilte seg i den nordlige Gazastripen, der general Muhammed Gharib, en mangeårig offiser i den Fatah-dominerte Sikkerhetsstyrken, døde da en rakett fra Hamas traff hans hus. Gharibs to døtre og to av hans sikkerhetsvakter døde også i angrepet.[22]
I slutten av januar 2007 ble det forhandlet frem en våpenhvile mellom Fatah og Hamas.[23] Imidlertid, etter noen få dager, brøt det ut nye kamper.[24] Fatah-krigere stormet et Hamas-tilknyttet universitet på Gazastripen. Offiserer fra Abbas presidentgarde sloss mot Hamas-soldater som voktet Innenriksministeriet.[25] I mai 2007 var det også nye kamper mellom Hamas og Fatah.[26] Innenriksminister Hani Qawasmi, som hadde blitt betraktet som en moderat byråkrat som begge organisasjoner kunne akseptere, trakk seg fra stillingen på grunn av det han betegnet som skadelig oppførsel fra begge sider.[27]
En militær konflikt mellom Hamas og Fatah, tilspisset seg mellom 7. og 15. juni 2007. Hamas seiret. Minst 118 mennesker ble drept og 550 skadet, ifølge organisasjonen ICRC.
Konflikt med Israel 2007–21
Utdypende artikler: Blokaden av Gazastripen, Gazakrigen 2008–2009 og Gazakrigen 2014
I slutten av 2008 ble det sendt et større antall raketter fra Gaza og inn mot Israel. Reaksjonen fra Israel var en omfattende bombing av Gazastripen og etter hvert en bakkeinvasjon. Krigshandlingene tok slutt den 18. januar 2009. Rundt 1400 palestiner ble drept i kampene, om lag halvparten av dem sivile og barn.[28] Infrastrukturen på Gaza fikk store skader.
Sommeren 2014 ble det på nytt sendt raketter fra Gaza mot sivile mål i Israel. Angrepene ble besvart med bombing av Gazastripen. Infrastrukturen fikk store skader og over 2100 mennesker ble drept.[29] Ifølge palestinske myndigheter var 80 % av ofrene sivile, mens Israel hevdet at mange av disse var terrorister kledd i sivil og at de kunne føre bevis for at 47 % av de drepte var stridende.[30] Over 100 000 ble hjemløse.[31]
I mai 2021 var det elleve dager med rakettskyting mellom Gaza og Israel i Israel–Palestinakonflikten. Minst 243 ble drept i Gaza, av dem over 100 kvinner og barn, ifølge Hamas. I Israel var tolv mennesker drept, av dem to barn, ifølge israelske myndigheter.[32] Ifølge IDF ble det totalt skutt over 4000 raketter fra Gaza, men 90 % av disse ble stanset av rakettforsvaret Iron Dome.[33] Noen av Hamas' raketter falt også ned på Gaza, men det er uvisst hvor mange som ble drept av disse.[34]
Terror og krig med Israel 2023–2024
Utdypende artikkel: Krigen i Gaza 2023–2024
Den 7. oktober 2023 gikk Hamas til angrep på mål i Israel. De angrep via de to grenseovergangene Kerem Shalom og Erez og minst 19 andre steder.[35] 2500–3000 raketter ble avfyrt mot Israel fra Gazastripen, så mange raketter samtidig at antimissilsystemet Iron Dome ikke klarte å stoppe alle. Israels kommunikasjon ble slått ut av droner og elektronisk krigføring fra Hamas. Hamas-soldater angrep også med bulldosere, motorsykler, pickupbiler og paraglidere. De kom på det meste 25 km inn i Israel fra grensen mot Gazastripen. De gikk til angrep på sivile og drepte 260 unge mennesker som deltok på en rave-festival.[36][37] Antall drepte israelere i angrepet ble av Israel oppgitt til 600, derav minst 44 israelske soldater.[38] Personer fra grupperingen Islamsk jihad deltok også i angrepet.[38] Angriperne tok gisler med tilbake til Gazastripen, ifølge Israel 120 sivile gisler.[39]
Angrepet kom uforberedt på IDF, og Israels sikkerhetstjeneste Shin Bet ble kritisert for mangelfull beredskap.[38] Angrepet skjedde på dagen for den jødiske høytiden simchat tora. Bemanningen hos IDF var redusert fordi soldater hadde fått fri for å delta i feiringen.[37] Angrepet skjedde femti år og én dag etter araberstatenes angrep på Israel under høytiden jom kippúr, krigen ble senere kjent som jom kippur-krigen.[38]
Israels statsminister Benjamin Netanyahu uttalte etter angrepet at Israel er i krig.[38] Israel svarte med flyangrep mot Gazastripen. En uke etter angrepet var ifølge palestinske helsemyndigheter 2200 mennesker drept av israelsk bombing på Gazastripen. Antall døde på israelsk side ble samtidig oppgitt til minst 1300.[40] Natt til fredag 13. oktober ba Israel 1,1 millioner mennesker nord for Wadi Gaza om å evakuere sørover, med en frist på 24 timer.[41] Fristen ble senere utvidet til lørdag ettermiddag 14. oktober.
Egypt, Jordan og Libanon tar ikke i mot flyktninger fra Gaza. Egyptiske myndigheter vil ikke slippe inn flyktninger fordi de mener det vil undergrave muligheten til å etablere en palestinsk stat på palestinsk territorium. Egyptiske myndigheter tror at mange flyktninger fra Gaza vil føre til at Hamas etablerer seg i Egypt.[42]
Egypt og Hamas kontrollerer grenseovergangen ved Rafah. Egypt ønsker ikke å slippe flyktninger fra Gazastripen inn i Egypt fordi egyptiske myndigheter mener at imigrasjon fra Gazastripen vil gjøre det vanskelig å skape en palestinsk stat. Egypt ønsker å holde palestinerne i Gazastripen for at de skal kunne danne en stat på eget territorium.[8] Egyptiske myndigheter avgjør hvem som får forlate Gazastripen. Palestinere kan for store beløp kjøpe seg mulighet til å krysse grensen inn i Egypt.[43] I forbindelse med krigen i 2023-24 har såkalte meglere eller mellommann ordnet utreisetillatelse til Egypt mot betaling på opp mot 10.000 amerikanske dollar per person. Meglerne skal ha forbindelse med egyptisk etterretningstjeneste. Før Hamas' angrep på Israel 7. oktober 2023 og Israels motangrep var prisen rundt 500 dollar.[44][45]
Ismail Haniyeh var statsminister på vegne av den palestinske selvstyremyndigheten til 14. juni 2007, og fortsatte deretter som statsminister på vegne av Hamas.[46]
Sykehus
Det finnes på Gazastripen 34 sykehus, hvorav 13 administreres av helsedepartementet. Sykehusene har (pr. oktober 2023) 2011 senger. Det eldste sykehuset er det mer enn 140 år gamle Baptisthospitalet (nå Al-Ahli Arabi-sykehuset) (pr. 2023).[47]
Type nummerering
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
