Hestestridsvogn
From Wikipedia, the free encyclopedia
Stridsvogn er en særskilt vogn trukket av en eller flere hester, og styrt av en fører. Stridsvognen er den eldste og enkleste formen for hestevogn ved at det ga rask og bevegelig kraft. Stridsvogner ble benyttet av hærstyrker både som transport eller som mobile plattform for bueskyttere, for jakt eller for hesteveddeløp, og som en beleilig måte å reise på for mange mennesker siden oldtiden.
Det norske ordet vogn er avledet fra norrøne vagn,[1] mens det engelske ordet chariot (framfor wagon, «vogn») er avledet fra franske charriot som kommer fra latinske carrus, i seg selv et lånord fra gallisk.[2] I antikkens Roma, og en del andre oldtidssivilisasjoner ved Middelhavet, krevde en biga to hester (tospann), en triga tre, og en quadriga fire.
Hestestridsvogn var en rask, lett, åpen transport trukket av to eller flere hester spent opp side ved side.[3] Stridsvognen var ikke mer enn et gulv eller en liten plattform, omgitt av et brystvern foran og på sidene. Den bemannet med en fører og med en eller to soldater. Fra stridsvognene ble fienden beskutt med pil og bue eller angrepet med spyd eller spydøks. Stridsvogner ble innledningsvis benyttet i oldtidens krigføring i løpet av bronsealderen og jernalderen, men etter at dens militære evne ble overgått av kavaleri etter at hester ble gradvis avlet til å bli større, ble stridsvognen redusert til reiser, for prosesjoner og opptog, for turneringer og i hesteveddeløp.
Den avgjørende oppfinnelsen som gjorde det mulig å konstruere lette og således raske hestetrukne vogner, var hjul med eiker. De første vogner var sleder, og med oppfinnelsen av hjul, kunne man bygge vogner for å frakte nyttelast trukket av sterke dyr, gjerne okser. De første hjulene var faste og tunge, og derfor ikke egnet for raske kjøretøyer. De eldste kjente vogner med eikehjul er datert til rundt 2000 f.Kr., og det synes som om de ble oppfunnet på den pontisk-kaspiske steppe av indoeuropeere i bronsealderen. I henhold til gravfunn er sintasjtakulturen den fremste kandidaten for oppfinnelsen.[4] I andre mellomepoke ble oldtidens Egypt angrepet av et fremmed, semittisk folk kalt hyksos med en hær av hestetrukne stridsvogner, som var ukjent for egypterne.[5] Først da egypterne selv behersket krig med stridsvogner ble de fremmede herskerne fordrevet i tiden 1570-1550 f.Kr.[6] Bruken av stridsvogner synes å ha nådd sitt militære høydepunkt i tiden rundt 1300 f.Kr., kanskje som følge av slaget ved Kadesj, 1274 f.Kr. Stridsvognene hadde mistet sin militære betydningen ved 100-tallet e.Kr., men hadde fortsatt prestisje i opptog, og hesteveddeløp med stridsvogner fortsatte å være en populær sport i Konstantinopel fram til 500-tallet e.Kr.