Humoralpatologi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Humoralpatologi (på engelsk humourism, av latin humor, «væske») var en patologi (sykdomslære) om menneskets fysikk og helse utviklet i antikkens Hellas og Romerriket. Den gresk-romerske legen Galenos fra Pergamon (129–210 evt.) observerte utsondringer fra kroppen, og skapte en teori om at de fire kroppsvæskene gul og svart galle (gresk: kole og melanchole), blod (latin sanguis) og slim (gresk flegma) måtte være i likevekt hos et friskt menneske.[1] Ubalanse forårsaket sykdom. Hans teori var rådende blant leger i kristen og islamsk kultur fram til den moderne, vitenskapelige skolemedisinens gjennombrudd på 1800-tallet.
Begrepene «humor» og «humør» («sinnsstemning») er avledet fra læren om forbindelsen mellom kroppsvæsker og temperament/sinnstilstand. Ordene stammer fra klassisk gresk χυμός, khymos, bokstavelig «saft» eller «sevje», som på latin ble oversatt til humor, et ord som siden ble forstått generelt som «væske». Ifølge humoralpatologien påvirker blandingen av kroppsvæskene helsen, også sinnsbevegelser og stemningsleie (affekter).
I diktet Regimen sanitatis Salernitanum fra rundt 1100 heter det: «Fire væsker regjerer helt og holdent våre legemer, og er å likestille med de fire elementer.»[2] I sine skuespill Every Man in His Humour og Every Man Out of His Humour tok Ben Jonson for seg denne læren, og det utviklet seg en sjanger innenfor drama kjent som comedy of humours.[3] Shakespeare var også innom humoralpatologien i sitt skuespill Hamlet.[4]