Hundreårskrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hundreårskrigen er navnet moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, mellom England og Frankrike, og senere Burgund, i tiden fra 1337 til 1453. Historikerne ser alle disse konfliktene som én og samme krig, derav navnet hundreårskrigen. Den ble utkjempet hovedsakelig mellom monarkiene i de to nasjonene, og deres ulike allierte. Den var en kamp om kontrollen over den franske trone, som var blitt ledig etter at de franske kongene fra huset Capet hadde dødd ut. Adelsslekten Valois kontrollerte Frankrike i kjølvannet av Capet, og var selv en sidegren av Capet, og krevde således den franske tronen under den saliske loven. Det ble bestridt av huset Plantagenet, Angevinfamilien som hadde styrt England siden 1154, og dessuten store deler av hva som i dag er Frankrike. De krevde den franske trone på grunnlag av ekteskapet i 1308 mellom Edvard II av England og Isabella av Frankrike.
Hundreårskrigen | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Jeanne d’Arc under beleiringen av Orléans, maleri 1886–1890. | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Huset Valois (Frankrike) Støttet av | Huset Plantagenet (England) Støttet av: |
Krigen har historisk betydning grunnet en rekke faktorer. Selv om den hovedsakelig var en dynastisk konflikt,[1] ga krigen drivkraft til forestillinger om både fransk og engelsk nasjonalisme. Militært fremmet den nye våpen og taktikker som brøt ned de eldre systemene med føydale hærer som var dominert av tungt, pansret kavaleri i Vest-Europa. Bueskyttere viste seg for eksempel å være mer effektive og samtidig mer økonomiske enn tungt bevæpnede riddere. De første stående hæravdelinger i Vest-Europa siden Vestromerriket ble introdusert, og endret således bondestandens rolle. Dette, foruten krigens lange varighet, gjør at den ofte blir vurdert som en av de mest betydningsfulle konflikter i middelalderens krigføring. I Frankrike førte borgerkriger, dødelige epidemier, sult, og leiesoldater som drev omfattende plyndring til at befolkningen ble redusert til nær halvparten.[2] Fransk suksess i krigen førte til uro og oppløsning i det engelske samfunnet som til sist endte i en borgerkrig, kjent som rosekrigene (1455–1485), som brøt ut i England kort tid etter at hundreårskrigen sluttet.[3]