From Wikipedia, the free encyclopedia
Høyrenessansen er en kort stilepoke i kunsthistorien med den mest eksepsjonelle kunstneriske produksjonen i de italienske statene, spesielt Roma, hovedstaden i de pavelige statene, og i Firenze, under den italienske renessansen.[1] Da pave Julius II var beskytter av kunsten og oppdragsgiver for mange kunstnere på denne tiden ble bevegelsen sentrert i Roma mens den tidligere hadde hatt sitt kreative sentrum i Firenze. Høyrenessansens malerikunst utviklet seg fra slutten av 1490-tallet da Leonardo da Vinci utførte sitt store veggmaleri Nattverden i klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano som han begynte i 1495 og avsluttet i 1498. Maleriene i Vatikanet av Michelangelo og Rafael representerte kulminasjonen av høyrenessansens maleristil i form av fullkommenhet og ynde.
«Leonardos, Michelangos og Rafaels navn er for all ettertid nøye knyttet sammen. Dette triumvirat er høyrenessansens mest typiske representanter og tidens ubestridte mestere. De uttrykker renessansens vesen hver på sin måte, og i hele sitt kunstnerliv stod de steilt mot hverandre. I 1504 møttes disse tre mestere mellom Arnostadens grå palasser; Leonardo var da 52 år, Michelango 29 og Rafel 21 år.»
─ Ragna Thiis Stang og Leif Østby[2]
_-_The_Last_Supper_(1495-1498).jpg)
De fleste kunsthistorikere har tradisjonelt ment at høyrenessansen startet mellom 1490 og 1500, og endte i 1520 med Rafaels død, selv om noen sier at høyrenessansen endte rundt 1525, eller i 1527 med plyndringen av Roma av den opprørske hæren til den tysk-romerske keiser Karl V. De mest kjente eksponentene for maleri, skulptur og arkitektur i høyrenessansen er blant annet Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael og Bramante. På 2000-tallet har bruken av begrepet blitt kritisert av noen akademiske kunsthistorikere for å forenkle kunstnerisk utvikling, overse historisk kontekst og kun fokusere på noen få ikoniske verk.[3]
Den historiske opprinnelsen til begrepet «høyrenessanse» ble først formulert på tysk som Hochrenaissance av Jacob Burckhardt i 1855 og har sin opprinnelse i «Høystilen» for maleri og skulptur i tidsperioden tidlig på 1500-tallet beskrevet av Johann Joachim Winckelmann i 1764.[4] Ved å utvide den generelle rubrikken for renessansekulturen, ble billedkunsten i høyrenessansen preget av en fornyet vektlegging av den klassiske tradisjonen, utvidelsen av nettverk av beskyttelse og en gradvis svekkelse av figurformer til den stilen som senere ble kalt manierismen (fra italiensk manierismo, avledet av maniera, «måte; stil»).[5]
Kunsthistorikeren Alexander Raunch[6] har argumentert for at høyrenessansen begynte i 1490, mens Marilyn Stokstad oppgir at den begynte på 1490-tallet.[7] Å sette et klart skille mellom to epoker er vanskelig og baserer seg i stor grad på de ulike kunsthistorikernes preferanser. Frederick Hartt har uttalt at Leonardos Nattverden, påbegynt i 1495 og avsluttet i 1498, utgjør et fullstendig brudd med den tidlige renessansen og skapte verdenen der Michelangelo og Rafael arbeidet,[8] mens Christoph Luitpold Frommel, i artikkelen «Bramante and the Origins of the High Renaissance», fastslo at Nattverden er det første høyrenessanseverket, men la samtidig til at høyrenessansens høydepunkt faktisk var i tiden 1505 til 1513.[9]
David Piper siterte også Nattverden som det verket som faktisk kunngjorde høyrenessansen og var et av de mest innflytelsesrike maleriene fra epoken, men motsigende mente han at høyrenessansen begynte like etter 1500.[10] Burchkardt uttalte at høyrenessansen begynte på slutten av 1400-tallet,[11]mens Franz Kugler, som skrev den første «moderne» undersøkelsen 1841, og Hugh Honor og John Fleming i 2009, hevdet at høyrenessansen begynte på begynnelsen av 1500-tallet.[12][13] Et annet banebrytende kunstverk som ble skapt i tidsrammen 1495–1500 var Michelangelos statue Pietà, plassert i Peterskirken, Vatikanstaten, som ble utført i 1498–1499.
I motsetning til de fleste andre kunsthistorikere, uttalte Manfred Wurdram i 2007 at begynnelsen av høyrenessansen faktisk ble innvarslet av Leonardos De hellige tre kongers tilbedelse fra 1481, skjønt bare undermalingen ble fullført.[14]
For å angi en avslutning av høyrenessansen, oppga Hartt, Frommel, Piper, Wundrum og Winkelman alle at høyrenessansen endte i 1520 med Rafaels død. Honor og Fleming har derimot anslått at høyrenessansen var det første kvartalet av 1500-tallet, noe som betyr at den ville ha sluttet i 1525. Luigi Lanzi mente derimot på slutten av 1700-tallet at den endte med plyndringen av Roma i 1527,[15] da mange kunstnere ble drept og mange andre spredt fra Roma, og Stokstad er enig. Raunch hevder at 1530 har blitt ansett for å være slutten på høyrenessansen. Hartt legger til at 1520 til 1530 var en overgangsperiode mellom høyrenessansen og manierismen. Tradisjonelt blir slutten av høyrenessansen i Firenze sett på som en markering på slutten av republikken Firenze og begynnelsen av hertugdømmet Firenze i 1532.
Høyrenessansens stil innenfor arkitektur begynte konvensjonelt med Donato Bramante, hvis Tempietto (et peripteralt rundtempel) ved San Pietro i Montorio i Roma ble påbegynt i 1510. Tempietto innebar en fullskala gjenopplivning av gammel romersk minnesarkitektur. David Watkin har skrevet at Tempietto, i likhet med Rafaels verk i Vatikanet (1509–11), var «et forsøk på å forene kristne og humanistiske idealer».[16]
Maleriet under høyrenessanse var kulminasjonen av de varierte uttrykksmidlene[17] og ulike framskritt innen maleteknikk, som lineært perspektiv,[18] den realistiske framstillingen av både fysiske[19] og psykologiske trekk,[20] og manipulering av lys og mørke, deriblant tonekontrast, sfumato (mykne overgangen mellom fargene) og chiaroscuro (kontrast mellom lys og mørke),[21]i en enkelt samlende stil[22] som uttrykte total rekkefølge i komposisjonen, balanse og harmoni.[23] Spesielt hadde de enkelte delene av maleriet et komplekst, men balansert og godt sammensveiset forhold til helheten.[24]
Maleriet under høyrenessansen regnes for å være det absolutte høydepunktet av vestlig maleri[25] og oppnådde balansering og forsoning, i harmoni, av motstridende og tilsynelatende gjensidig utelukkende kunstneriske posisjoner, som virkelighet versus ideal, bevegelse versus hvile, frihet versus lov , rom versus flate, og linje versus farge.[26] Høyrenessansen ble tradisjonelt sett på som en stor eksplosjon av kreativt geni, som fulgte en kunsthistorisk modell som først ble foreslått av florentineren Giorgio Vasari.[27]
Maleriene i Vatikanet av Michelangelo og Rafael har blitt karakterisert for å representere kulminasjonen av høyrenessansens maleri, på grunn av den ambisiøse rekkevidden til disse verkene, kombinert med kompleksiteten i deres komposisjon, nøye observerte menneskelige figurer, og tilspissete ikonografiske og dekorative referanser til den klassiske antikken, kan sees på som emblematisk eller sinnbilledlig for høyrenessansen.[28]
Selv relativt mindre kjente malere fra perioden, som Fra Bartolomeo og Mariotto Albertinelli, produserte verk som fortsatt er hyllet for harmonien i deres utforming og deres teknikk. De langstrakte proporsjonene og overdrevne positurene i de sene verkene til Michelangelo, Andrea del Sarto og Correggio bebudet den såkalt manierismen, slik stilen til den senere renessansen refereres til i kunsthistorien.[29] Der kunsten i høyrenessansen la vekt på proporsjoner, balanse og ideell skjønnhet, overdrev manierismen disse kvalitetene, noe som ofte resulterte i komposisjoner som var asymmetriske eller unaturlig elegante.[29]
Den rolige stemningen og de lysende fargene til malerier av Giorgione og tidlig Tizian eksemplifiserer høyrenessansens stil slik den ble praktisert i Venezia. Andre gjenkjennelige kunstverk fra denne perioden omfatter Leonardo da Vincis Mona Lisa og Rafaels Skolen i Athen. Rafaels freskomaleri, satt under en bue, er et virtuost verk av perspektiv, komposisjon og disegno.
På begynnelsen av 2000-tallet har kunsthistorikere karakterisert høyrenessansen som en bevegelse i motsetning til en periode, en blant flere forskjellige eksperimentelle holdninger til kunst på slutten av 1400- og tidlig på 1500-tallet. Denne bevegelsen karakteriseres på forskjellige måter som konservativ,[30] som reflekterende nye holdninger til skjønnhet,[31] en bevisst prosess med å syntetisere eklektiske modeller, knyttet til strømninger i den litterære kulturen,[32] og reflektere ny opptatthet av tolkning og mening.[33]
Høyrenessansens skulptur, som eksemplifisert ved Michelangelos Pietà og den ikoniske David, er preget av en ideell balanse mellom stillhet og bevegelse. I motsetning til skulptører fra tidlig renessanse, som Donatello som jobbet i bronse, gjenopplivet Michelangelo på egenhånd den klassiske bruken av marmor, og injiserte elementer av monumentalitet i alle sine påfølgende skulpturer, både i størrelsen på figurene og omfanget av prosjektene.[34]
Skulpturen under høyrenessansen ble normalt bestilt av publikum og staten, og dette blir mer populært for skulptur ettersom det er en kostbar kunstform. Skulptur ble ofte brukt til å dekorere eller pynte arkitektur, vanligvis innenfor gårdsrom hvor andre kunne studere og beundre det bestilte kunstverket. Velstående individer som kardinaler, fyrster og bankfolk var de mer sannsynlige private lånetakerne sammen med svært velstående familier; pave Julius II beskyttet også mange kunstnere. Under høyrenessansen var det utvikling av småskala statuetter for private beskyttere, og etableringen av byster og graver utviklet seg også. Temaet knyttet til skulptur var for det meste religiøst, men også med en betydelig del av klassiske figurer i form av gravskulpturer og malerier samt tak i katedraler.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
