Idealisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Idealisme er den filosofiske oppfatning at virkeligheten er grunnleggende mental, mentalt konstruert, eller på annet vis immateriell.[1] I motsetning til materialismen og dualismen betrakter idealismen verden som noe som består av ånd og/eller utgår fra ens bevissthet.
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Det trengs både språkvask, kvalitetskontroll og utvidelse; se diskusjonssiden
Idealismen har flere beslektede betydninger:
- Som en ontologisk lære betegner idealismen den filosofiske retningen som anser det sjelelige, åndelige eller psykiske som det eneste reelt eksisterende.[2] Den fysiske verden forklares som et produkt eller en manifestering av den åndelige. Ontologisk idealisme er således en form for sinnsfilosofisk monisme. En av dens mest radikale utforminger er solipsismen.
- Epistemologisk (erkjennelsesteoretisk) manifesterer idealismen seg som en skeptisisme om muligheten for kunnskap uavhengig av sinnet.
- Idealisme eller idealisering kan også brukes om retninger innen billedkunst og litteratur som idealiserer virkeligheten, altså framstiller det typiske eller fullkomne og gir et forskjønnet bilde av verden, i motsetning til for eksempel realisme og naturalisme.
- I en sosiologisk mening framhever idealismen hvordan menneskelige ideer – tro og verdier – former samfunnet.[3]
- I vanlig språkbruk og politisk retorikk er idealisme en uegoistisk innstilling eller handling som er styrt av ideelle formål, det vil si en uselvisk, gjerne svermerisk, hengivenhet for en sak eller en streben etter å virkeliggjøre visse idealer. Synonymer kan være «offervilje» og «uegennytte».