Kunstfilm
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kunstfilm (engelsk: art film eller art-house film) er en løs betegnelse på en type seriøs, uavhengig film i henhold til innhold og form og som kan betraktes som en mer kunstnerisk ambisiøs film beregnet mer for et nisjemarked enn et massepublikum.[1] Filmkritikere og filmhistorikere har typisk sett definert en kunstfilm ved å henvise til en «... kanon av filmer og deres formelle kvaliteter som gjør dem forskjellige fra hovedstrømmen av Hollywood-filmer»,[2] hvilket inkluderer, blant andre elementer: en sosial realistisk stil; en vektlegging på regissørens kunstneriske uttrykk; og et fokus på tankene og dramaene til filmens figurer, framfor å presentere en klar, målrettet fortelling. Filmforskeren David Bordwell hevder at «kunstfilm er i seg selv en filmsjanger med sine egne særskilte konvensjoner».[3]
Produsenter av kunstfilm presenter vanligvis deres filmer ved særskilte kinoer (repertoarkinoer, eller på det som i USA kalles for arthouse cinemas, «kunsthuskinoer») og filmfestivaler. Begrepet «kunstfilm» er langt oftere benyttet i USA og Storbritannia enn i resten av Europa hvor begrepet er mer assosiert med «regissørfilmer» og nasjonal film (et lands egenproduserte filmer). I Norge, hvor det er støtteordninger for produksjon av film, er begrepet mindre interessant. Det er isteden det motsatte begrepet som gjelder, kommersiell film som eksempelvis Hjelp, vi er i filmbransjen (2011) som er produsert med private midler.[4]
Kunstfilmer rettet mot et lite nisjemarked har sjelden den finansielle ryggdekningen som kan tillate store produksjoner, kostbare spesialeffekter, kostbare berømte skuespillere, eller store reklamekampanjer som ofte er en betingelse for hovedstrømmen av store og omtalte underholdningsfilmer fra Hollywood (som dominerer dette markedet). Produsenter av kunstfilm utligner disse begrensninger ved å skape en annen type film som vanligvis benytter seg av mindre kjente skuespiller (og tidvis også amatørskuespillere) og beskjedent utstyr og lokaliseringer for å skape filmer som fokuserer langt mer på å utvikle ideer eller undersøke nye narrative teknikker eller filmkonvensjoner.
En viss grad av erfaring og kunnskap er nødvendig for å forstå eller sette pris på slike filmer; en kunstfilm fra midten av 1990-årene ble karakterisert som «hovedsakelig en cerebral (intellektuell) erfaring» som du kan nyte «grunnet hva du vet om filmen».[5] Dette står i skarp kontrast hovedstrømmen av såkalt «blockbuster»-filmer som er rettet langt mer mot eskapisme og ren underholdning. For promotering støtter kunstfilmer seg å på omtale generert fra filmkritikeres anmeldelser, diskusjon av deres filmer blant kjennere, kommentarer og bloggere, og spredning fra munn-til-munn, øre-til-øre av folk flest. Ettersom kunstfilm har små investeringskostnader, ofte også økonomisk støtte fra kulturmyndighetene, er det heller ikke nødvendig for å selge omfattende med kinobilletter for å gå rundt finansielt.
Det er ikke alltid at det er klare skillelinjer mellom en kunstfilm og en kommersiell film. Kunstfilm kan være uten kostbare spesialeffekter, stort budsjett, men likevel ha kjente skuespillere som foretrekker å tjene mindre for å få sjansen til å bli regissert av en kjent regissør, eksempelvis Woody Allens filmer, da det også gir status for skuespilleren å bli assosiert med seriøsitet. Francis Ford Coppolasfilmtrilogi om Gudfaren hadde det store budsjettet, kjente skuespillere, stor appell blant publikum, og likevel et seriøst innhold og form som kjennetegner en kunstfilm.