Kvener
finsk folkegruppe innvandret til Norge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kvener (kvensk: kväänit/lantalaiset; finsk: kveenit/lantalaiset/lappilaiset; nordsamisk: kveanat/láddelaččat) har levd på Nordkalotten i uminnelige tider. Kjerneområdet var Bottenviken, langs Tornedalen og nordover til ishavet. Begynnelsen på de kvenske bosettingene i Nord-Norge er ukjent, men de eldste skriftlige kildene som dokumenterer dette er fra 1500-tallet.[1] I dag bor det kvener over hele Norge.
Kvener er etter definisjonen til den svenske forskeren Kenneth Hyltenstam «alle med finsk språk og kulturbakgrunn som har flyttet til Norge før 1945, og deres etterkommere, forutsatt at denne bakgrunn på en eller annen måte oppleves som relevant».[2] For at definisjonen skal kunne få anvendelse på skillet mellom skogfinner og kvener, bør den geografiske henvisningen være Nord-Norge, og ikke Norge. Antall kvener i dag er uvisst, men den finske forskeren Lassi Saressalo har tidligere anslått at det finnes om lag 70 000 personer i Norge med kvenske aner.[3] Ikke alle som omfattes av denne definisjonen, ønsker å kalle seg for kvener. Spesielt i Øst-Finnmark har motstanden mot begrepet vært tydelig. Noen med finsk språk og kulturbakgrunn ønsker heller å kalle seg for norskfinner.
Denne avgrensingen av begrepet er ikke entydig, og i stortingsmelding nr. 15 (2000–2001) påpeker regjeringen at det er lang tradisjon for å bruke begrepet «kven» som norskspråklig benevnelse, mens mange i gruppen selv foretrekker «finskættet» eller «etterkommere av finske innvandrere».[4]
Kvenene ble anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge i 1998.[5] Andre nasjonale minoriteter er jøder, rom (sigøynere), romanifolket (også kalt tatere eller «de reisende») og skogfinner.[6]. Samene valgte å ikke bli inkludert i erklæringen om Norges nasjonale minoriteter, da de allerede hadde status som urfolk.[7]
I 2005 ble kvensk anerkjent som et minoritetsspråk i Norge.[8]