Evangeliet etter Markus
From Wikipedia, the free encyclopedia
Evangeliet etter Markus (gresk: Εὐαγγέλιον κατὰ Μᾶρκον – Euangélion katà Mârkon), også kalt Markusevangeliet og forkortet Mark, er den andre boken i Det nye testamentet i den kristne Bibelen. Det er også det korteste og sannsynligvis det eldste av de fire evangeliene. Det er sammen med Evangeliet etter Matteus og Evangeliet etter Lukas regnet som til de såkalte synoptiske evangelier. Markusevangeliet var opprinnelig anonymt, men fikk tidlig i kirkehistorien overskriften ifølge Markus. Denne «Johannes Markus» er ifølge den bibelske fortellingen en disippel av Peter, og baserte sin tekst på Peters vitnemål. Han blir referert til i Peters første brev 5:13 som «...Markus, min sønn».[1] og som deltok på noen deler av apostelen Paulus' misjonsreiser.[2] Teksten ble trolig skrivet en gang rundt år 70 eller noe senere.
Evangeliet etter Markus forteller om Jesu liv fra døperen Johannes' dåp av Jesus og til Kristi himmelfart, og det konsentrerer seg særlig om de siste ukene av hans liv; kapitlene 11-16, reisen til Jerusalem. Den raske fortellingen portretterer Jesus som en heroisk handlingens mann,[3] en eksorsist, en lege, og en som gjør mirakler. Et viktig tema hos Markus er den messianske hemmelighet.[4] Jesus stilner de besatte han leger, holder sin messianske identitet hemmelig, og skjuler sitt budskap i lignelser.[4] Disiplene feiler også å forstå miraklenes rekkevidde og vesen.[3]