Maximilien de Robespierre
From Wikipedia, the free encyclopedia
Maximilien François Marie Isidore de Robespierre (født 6. mai 1758 i Arras, henrettet 28. juli 1794 i Paris) var en fransk revolusjonær, advokat og jurist. Han var et viktig medlem i Comité de salut public, på norsk ofte oversatt til Velferdskomitéen, som ledet Frankrike under skrekkveldet.
Maximilien de Robespierre | |||
---|---|---|---|
Født | 6. mai 1758[1][2][3][4] Arras | ||
Død | 28. juli 1794[1][2][3][4] (36 år) Paris | ||
Beskjeftigelse | Politiker, jurist, journalist, revolusjonær | ||
Embete | |||
Utdannet ved | Lycée Louis-le-Grand (1769–1781) (studieretning: lov og rett, akademisk grad: law degree) | ||
Far | François de Robespierre | ||
Søsken | Augustin de Robespierre Charlotte Robespierre | ||
Parti | Jakobinerklubben | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Errancis Cemetery Katakombene i Paris | ||
Utmerkelser | Concours général | ||
Signatur | |||
Han ble beskrevet som ulastelig i antrekk og personlig oppførsel. Hans støttespillere kalte ham «den uforgjengelige», mens hans motstandere kalte ham «dictateur sanguinaire» (blodtørstig diktator).
Robespierre trodde fast på Jean-Jacques Rousseaus tanker og revolusjonen. Likevel endte han, som så mange andre på denne tida, livet sitt i giljotinen, men de siste seks ukene han levde fikk han tatt livet av så mange som 1400 mennesker. Da Robespierre ble halshogd i 1794, overtok fem menn som ledere av landet (Direktoriet).