Naturhistorie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Naturhistorie er en fellesbetegnelse for alle vitenskapsfelt som studerer naturen og alle dets objekter,[1] slik som geologi, botanikk, paleontologi og zoologi.[2] Betegnelsen blir dels brukt for å beskrive interessefeltene til tidligere tiders naturforskere (det vil si før midten av 1800-tallet), men også for å beskrive formålet med de naturhistoriske museene. Naturhistorie blir dermed den delen av den moderne naturvitenskapen som handler om innsamling og systematisering av objekter og organismer som planter, sopp, dyr og berggrunnsprøver i deres naturlige miljø, og lener seg mer mot observasjonsmetoder enn eksperimentelle metoder.
En person som studerer naturhistorie kalles en naturforsker eller naturhistoriker. I den grad naturhistoriker brukes i norsk, betegner tidligere tiders naturforskere som studerte disse temaene og som i de fleste tilfeller, var interessert i og kompetente innenfor alle greiner av naturhistorien. Disse tidligere tiders naturhistorikere, hadde bare unntaksvis stillinger innenfor naturhistorie: noen var teologer som Johan Ernst Gunnerus (eller forsåvidt Charles Darwin), mens andre var medisinere som Hans Christian Printz (eller Carl von Linné). I tillegg er de som ikke hadde noen særlig utdannelse innenfor disse tema i det hele, som Johan Havaas (eller Alfred Russel Wallace).
Naturhistorie omfatter vitenskapelig forskning, men er ikke begrenset til det.[3] Det innebærer systematisk studie av enhver kategori av naturlige objekter eller organismer.[4] Så selv om det stammer fra studier i den antikke gresk-romerske verden og middelalderens arabiske verden, til europeiske naturforskere under renessansen som arbeider nesten isolert, er dagens naturhistorie en tverrfaglig paraply av mange spesialvitenskaper; for eksempel har geobiologi en sterk tverrfaglig karakter.