Nikanor
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nikanor (født ca. år 1; død muligens i år 76 på Kypros) var ved siden av Stefanus, Filippus, Prochorus, Timon, Parmenas og Nikolaus en av hellenistene i urmenigheten i Jerusalem som var utvalgt av apostlene til et syvmannsråd i ledelsen av menigheten, og som er gått inn i historien som de syv diakoner. Hans navn («den seirende») taler for hans greske herkomst.
På grunn av at de i Jesu Kristi fotspor øvde kritikk mot Tempelet og lovene, ble de - i motsetning til de arameisktalende og lovtro jødekristne - fordrevet fra Jerusalem. Disse spredte kristne, som Nikanor var en av, begynte med å misjonere blant hedningene. Nikanor ble utvalgt av apostlene til å tjene blant de gresktalende kristne i innsatsen for fattige og for troens utbredelse – diakonenes klassiske oppgaver.
Nikanor skal først ha virket i Mallo i Kilikia.[1] Ifølge en gammel overlevering led han martyrdøden på Kypros i år 76 på den samme dag som den hellige Stefan.
Både den katolske kirke og de ortodokse kirker feirer hans minnedag den 28. juli, de ortodokse feirer han dessuten på den 4. januar.