Osloskolen (samfunnsøkonomi)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Osloskolen er en samfunnsøkonomisk fagtradisjon, først frittstående, deretter utviklet som del av nykeynesianismen, som har vært og er dominerende på Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo.[4] Skolen er preget av planmessig og diskresjonær konjunkturstyring, korporative lønnsforhandlinger, samt ønsket om å sikre høy sysselsetting gjennom aktiv finanspolitikk. Osloskolens teoretiske modellering er svært informert av Universitetet i Oslos omfattende fokus på økonometrisk og matematisk metodelære. Representanter for fagtradisjonen er blant annet Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo, Leif Johansen, Petter Jakob Bjerve, Odd Aukrust, Steinar Holden og Jens Stoltenberg.
Som foregangspersoner innenfor Osloskolen regnes spesielt Ragnar Frisch, samt hans etterfølgere Trygve Haavelmo og Leif Johansen, som gjennom flere tiår virket ved Universitetet i Oslo. Deres arbeider innenfor matematisk statistikk samt økonometri og makroøkonomi la mye av grunnlaget for moderniseringen av makroøkonomifaget, og dets bevegelse mot dagens dynamiske likevektsmodeller.[5][1][6][7] Den tidlige Osloskolen hadde klare preg av intervensjonisme, der blant annet prisreguleringer, politisk styring av rente, samt kredittrasjonering var sett på som legitime politiske midler for makroøkonomisk styring. Senere har skolen fått et mer moderat preg, og vektlagt mer tradisjonell etterpørselssidepolitikk, som lønnsforhandlinger, aktiv finanspolitikk, og rentestyring, og som sådan utviklet seg som del av den nykeynesianistiske bevegelsen som oppsto i 1970- og 1980-årene.[8][9]
Osloskolen har gjennomgående stått for en mer progressiv styringstanke der regulering av tilbudssiden samt stimulering av etterspørselssiden er sett på som kjernen i økonomisk konjunkturstyring, mens samfunnsøkonomifaget ellers, spesielt i USA og Storbritannia, har vendt seg mot makromodeller som vektlegger deregulering av tilbudssiden, og anser diskresjonær finanspolitikk som mindre virkningsfullt.[10][11] Som sådan er Osloskolen vokst frem i opposisjon til spesielt Chicagoskolen, som har hatt stor innflytelse i USA.[12]
Osloskolens arbeider har lagt grunnlag for utviklingen av de sentrale makroøkonomiske modellene som i dag brukes i Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementet, spesielt MODAG, KVARTS og MSG.[13][14] Osloskolen har fått politisk innflytelse gjennom det såkalte «jerntriangelet», forbindelsene mellom Økonomisk institutt og fagdepartementene.[15]