Protestantisme
kristen trosretning / From Wikipedia, the free encyclopedia
Protestantisme er en samlebetegnelse på den form for kristendom som vokste fram ved reformasjonen. Begrepet protestantisme eller protestantisk kristendom brukes nå om en rekke – i seg selv forskjellige kristne retninger – blant annet om kirker, kirkesamfunn og grupper som har sitt opphav i noen av de kristne reformbevegelsene på 1500-tallet, som avviser den katolske kirkes påstand om å være den eneste rettmessige kristne kirke, og som ikke er i fellesskap med de ortodokse kirker.[1] Ordet protestant ble lagt til på Riksdagen i Speyer i 1529 i protest mot riksdagsavskjeden for å betegne de evangeliske stender og lutheranerne, men ikke noen andre teologiske orienteringer.[2]
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Treenigheten |
Bibelen |
Gudshus |
Presteskap |
Hovedretninger |
Kristen ikonografi |
Andre emner |
Kristendommen i Norge |
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Reformasjonen (1500-tallet) |
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
Etterreformatoriske kirkeretninger |
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
Norske, protestantiske kirker |
Ordet protestantisme har blitt brukt på tysk siden slutten av 1500-tallet (bare om lutheranere), på engelske siden 1640 med en vag betydning,[3] på svensk siden 1680 og omfatter alle reformistiske bevegelser, inkludert både lutherske og reformerte, men ofte i en mer begrenset bruk for evangelisk-luthersk trosbekjennelse.[4] Generelt benyttes det som det motsatte av en katolikk.[4] Geografisk er ordet mer populært i den engelsktalende verden enn i den tysktalende. I sistnevnte brukes ordet Evangelisch om både lutheranere og reformerte.
Protestantismen understreker den kristne troendes rettferdiggjørelse av Gud i troen alene (sola fide),[5] snarere enn ved en kombinasjon av tro med gode gjerninger som i katolisismen; læren om at frelse kommer ved guddommelig nåde eller «ufortjent gunst», ikke som noe som er fortjent som om det var fortjent (sola gratia)[6] ved gode gjerninger; prestedømmet til alle trofaste troende i Kirken; og enten bekrefter Bibelen som den eneste høyeste autoritet (sola scriptura), «ved Skriften alene»[7] som all åndelig autoritet må utlede eller primær autoritet (prima scriptura, «Skriften først») for autoritativt å definere kristen doktrine, snarere enn tro på likeverdighet med kirkens hellige tradisjoner som ligger utenfor tradisjonell bibelsk skrift.[8][9] De fleste protestanter avviser den katolske doktrinen om pavelig overherredømme, men er uenige seg imellom angående antall sakramenter, Kristi virkelige tilstedeværelse i nattverden (eukaristi), og spørsmål om kirkelig politikk og apostolisk arv.[10][11]
Med protestantismen ble den middelalderske enheten sprengt. Den store fornyelsen og det oppbruddet mot en ny verden hadde sitt opphav i den religiøse utviklingen til Martin Luther og reformasjonen. Frigjøringen fra middelalderen ble absolutt: med voldsom kraft kastet reformasjonen og protestantismen de gamle institusjoner overende Den kristne ble stilt ensom overfor Gud. «Men det som en gang hadde vært et ufattelig budskap, ble imidlertid uttynnet med årene. De reformerte kirkene ble innstrammet i kirketukt og krav om ren lære, det religiøse frihetsbegjæret måtte søke andre veier.»[12]