Ragarock
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ragarock var en stilretning innen rock eller popmusikk mellom 1965 og tidlig på 1970-tallet som tok utgangspunkt i indisk musikk med vekt på raga, som reglene for oppbyggingen av indisk musikk. Ragarock brukte ofte sitar og tabla i instrumenteringen. Ragarock er ikke vanligvis betraktet som en egen musikksjanger, men heller et generelt aspekt av enhver rock som var betydelig påvirket av klassisk indisk musikk. Ragarock er således rock karakterisert av improvisasjon eller melodiføringen i stilen til indisk rage,[1] men ettersom indisk innflytelse og påvirkning er i stor grad begrenset til 1960-tallet rock og da særlig psykedelisk rock, er ragarock begrenset til dette tiåret, skjønt indisk innflytelse kan tidvis også finnes i senere tids rockemusikk.
Både sitar og raga hadde blitt benyttet i jazz og klassisk musikk fra 1955 og utover, men det var først med The Yardbirds' «Hearts Full of Soul» som hadde en sitarlignende gitarriff spilt av Jeff Beck,[2] og The Kinks' «See My Friends», skrevet av Ray Davies og inspirert av en reise til India, at ragarock gjorde seg gjeldende. I begge tilfellene ble gitar brukt for å etterlikne sitarlyden. Det var imidlertid særlig med The Beatles’ «Norwegian Wood (This Bird Has Flown)» at sitar og raga virkelig slo an.[3] Det var den første vestlige popsang som benyttet sitar, spilt av George Harrison.[2] Sangens popularitet inspirerte til en bølge av interesse for sitar og indisk lydbilde.[4][5] I henhold til forfatteren Nicholas Schaffner ble ragarock «født» med utgivelsen av «Norwegian Wood».[6]
The Beatles fulgte opp med flere sanger i samme retning, særlig av George Harrison. Musikken ble også utforsket av andre band, som The Rolling Stones, som brukte sitar på albumet Aftermath, blant annet på sangen «Paint it Black». The Byrds, The Doors, The Velvet Underground, Pink Floyd, The Moody Blues og en rekke andre band benyttet seg av indiske instrumenter og/eller raga. En betydelig innflytelse på ragarock var den klassiske indiske ragamusikken til sitarmusikeren Ravi Shankar, som selv ble et popikon ved 1966 som følge av ragarocktrenden.[7]
The Byrds’ singel fra 1966, «Eight Miles High» og dens B-side, «Why», hadde også stor innflytelse i definere ragarock. Selve begrepet «ragarock» ble skapt av The Byrds’ pressetalsmann i utgivelse av singelen og benyttet første gang på trykk av journalisten Sally Kempton i hennes omtale av «Eight Miles High» i magasinet The Village Voice.[8][9]