Romersk Italia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Romersk Italia (latin: Italia) var navnet på den administrative inndelingen av Den italienske halvøya (Appenninerhalvøya) i romersk tid; fra elven Rubicon i nord til Calabria. Det var ikke en provins på linje med de andre territorier i Romerriket, men var byen Romas eget oppland og hadde således en særskilt status.[1]
Som følge av Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr.) ga Roma sine italienske allierte (socii) fulle rettigheter i det romerske samfunn og gitt romersk statsborgerskap til alle italiske folk.[2] Etter å ha vært hjertet i Romerriket i århundrer, begynte regjeringen og det kulturelle senter på 200-tallet e.Kr. å bevege seg østover: Først utvidet Constitutio Antoniniana (Caracallas edikt) i 212 romersk statsborgerskap til alle frie menn innenfor keiserrikets grenser, deretter ble kristendommen den dominerende religion under keiser Konstantins styre (306–337), og til sist ble hovedstaden flyttet fra Roma og til Konstantinopel i 330. Som et resultat begynte Italia å få stadig mindre betydning henimot de andre provinsene, noe som til sist førte til riket ble delt i to adskilte enheter i 395: Vestromerriket med hovedstad i Mediolanum (Milano) og Østromerriket med hovedstad i Byzantium (Konstantinopel).