Slaget om Storbritannia
luftslagene sommeren og høsten 1940 / From Wikipedia, the free encyclopedia
Slaget om Storbritannia (engelsk Battle of Britain, tysk Luftschlacht um England) var den luftoffensiven som aksemaktene utkjempet mot Storbritannia sommeren og høsten 1940. Slaget er den første militære kampanjen som helt og holdent ble utkjempet med luftstyrker. På aksemaktenes side sto Luftwaffe (det tyske luftvåpenet) og en mindre italiensk kontingent, på Storbritannias side sto de britiske Royal Air Force og Fleet Air Arm og en enkelt canadisk jagerskvadron.
- For den britiske filmen med samme navn, se Slaget om Storbritannia (film)
Slaget om Storbritannia | |||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|
Konflikt: Andre verdenskrig | |||||||
Britisk luftobservatør speider etter tyske fly | |||||||
| |||||||
Stridende parter | |||||||
Storbritannia Canada | Tyskland Italia | ||||||
Kommandanter og ledere | |||||||
Hugh Dowding Keith Park Trafford Leigh-Mallory Quintin Brand Richard Saul | Hermann Göring Albert Kesselring Hugo Sperrle Hans-Jürgen Stumpff | ||||||
Styrker | |||||||
1 300 fly ved slagets begynnelse, av dette: 500 bombefly 700 énmotors jagerfly 96 tomotors jagerfly | 2 685 fly ved slagets begynnelse, av dette: 1 576 bombefly 809 énmotors jagerfly 300 tomotors jagerfly | ||||||
Tap | |||||||
544 flysoldater drept 422 flysoldater skadet 1 547 fly ødelagt 20 000 sivile døde 30 000 sivile skadet | 2 698 flysoldater drept 1 887 fly ødelagt Sivile tap usikkert, antatt 100–500 i Tyskland og de okkuperte landene i Vest-Europa |
Tysklands mål for offensiven var å skaffe seg luftherredømme over det sørlige Storbritannia ved å svekke RAFs Fighter Command, for å muliggjøre operasjon Sjøløve, en regulær invasjon av Storbritannia over Den engelske kanal. Navnet på slaget kommer fra en kjent tale Storbritannias daværende statsminister Winston Churchill holdt i Underhuset: «Det general Weygand kalte slaget om Frankrike, er over. Jeg forventer at slaget om Storbritannia er nær ved å begynne …».[3]
Fra juli 1940 var skipskonvoier langs kysten og kystbyer som Portsmouth hovedmålene for Luftwaffe. Etter en måned gikk Luftwaffe over til å ha RAFs flybaser som viktigste mål. Etter hvert som offensiven utviklet seg, bombet de også flyfabrikker og annen infrastruktur. I den siste fasen endret Luftwaffe taktikk, og angrep politisk viktige områder og bombet sivilbefolkningen i den såkalte Blitzen. Slaget ble i stor grad en utmattelseskrig mellom de to siders luftvåpen, og endte med en strategisk britisk seier. At Tyskland ikke klarte å ødelegge Storbritannias luftforsvarsevne, eventuelt å tvinge landet til våpenhvile eller kapitulasjon, blir ansett som landets første større nederlag under andre verdenskrig, og et avgjørende vendepunkt i krigen.[4]