Tyrkiske språk
språkfamilie bestående av minst 35 språk / From Wikipedia, the free encyclopedia
Tyrkiske språk eller turkotatariske språk er en språkgruppe bestående av minst 35 språk, som til sammen utgjør en språkfamilie. Språkene blir talt fra middelhavet og det sørøstlige Europa i vest til det vestlige Kina, Mongolia og det nordøstlige Sibir i øst. De tyrkiske språkene er antatt utgått fra et prototyrkisk urspråk.
Tyrkiske språk | |||
---|---|---|---|
Region | Fra Mongolia og Xinjiang til Sibir og Øst-Europa | ||
Lingvistisk klassifikasjon | Egen språkfamilie | ||
Videre inndeling | |||
Inndeling | Allminnelige tyrkiske språk * Sørvestlige språk (oghuztyrkisk), * Nordvesttyrkiske språk, * Sørøsttyrkiske språk, * Nordøsttyrkiske språk Oghurtyrkisk Khalatsj | ||
Språkkoder | |||
ISO 639-5 | trk | ||
Glottolog | turk1311 | ||
Portal: Språk | |||
Tyrkiske språk blir talt av omkring 170 millioner mennesker; hvis vi tar med personer som benytter dem som andrespråk, er tallet omkring 200 millioner. Talende av tyrkisk, som brukes i Tyrkia og på Balkan, utgjør omkring 40% av alle som snakker tyrkiske språk.
Tyrkiske språk er sannsynligvis beslekta med mongolsk, i den altaiske språkfamilien. Det vil si at det kan være grunn til å anta at de nevnte språka har et felles utgangspunkt langt tilbake i tid. Tyrkisk oppviser også betydelige grammatiske likheter både med uralske språk som samiske og samojediske språk og visse indianerspråk som quechua, men det er ikke historisk mulig å påvise historisk slektskap mellom disse språka og tyrkisk.
Kjennetegna på tyrkiske språk er at de er agglutinerende, at verbalet i relativsetninger og nominalsetninger blir uttrykt med partisipp, at verbalet i den første av to likestilte setninger ofte skjer ved hjelp av konverb, og at de oppviser varierende utslag av det omseggripende fenomenet vokalharmoni. I tillegg har de aller fleste tyrkiske språk setningsbygningen SOV, altså subjekt før objekt før verbal, til liks med lulesamisk i Norge, og til forskjell fra norsk, nordsamisk og sørsamisk som har SVO. Tyrkiske språk har kasus, men ingen form for grammatisk kjønn. Ikke engang i pronomen skiller en på tyrkisk mellom han, hun og det.
Agglutinasjon (altså «liming») vil si å bøye ord med endelser, også kalt suffiks. I norsk har en også endelser blant annet for bestemt form av substantiv og presens av verb, men i tyrkiske språk er dette den vanligste måten å omdanne ord på, både når det gjelder bøying og ordavledning. Svært mange suffiks kan limes på ordstammen. Prefiks (som an- og be- på norsk)og infiks (som konsonantforlenging inni arabiske ord) fins ikke på tyrkisk. Bøying med omlyd (som mann--menn og dra--dro på norsk) fins heller ikke i tyrkiske språk. Dette bidrar til en sterk grammatisk regelmessighet som kan være en fordel når en lærer et tyrkisk språk.
Vokalharmoni er det grammatiske uttrykket for assimilasjon satt i system. En videre betegnelse som også omfatter konsonantharmonien er uttrykket morfofonologiske endringer. Det dreier seg altså om regelrette lydvariasjoner i suffiksene. Tommelfingelregelen er at vokalene i tyrkiske suffiks, med få unntak, alltid tenderer mot å likne den siste vokalen i ordet de limes på. Men vokalharmonien gjør seg også gjeldende i tyrkiske grunnord.