Urgermansk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Urgermansk (forkortet urgerm.) er et rekonstruert urspråk i den germanske greina av det indoeuropeiske språktreet. Urgermansk er opphavet til alle germanske språk, blant andre tysk, engelsk, nederlandsk og skandinaviske språk.
Urgermansk delte seg i tre språkgrener i løpet av tiden fra 400-tallet før Kristus til det 400-tallet etter Kristus: østgermansk, nordgermansk og vestgermansk. Disse språkgrenene fortsatte å være i kontakt med hverandre i lang tid.
De østgermanske språkene er utdødde, det mest kjente av dem er gotisk. Den nordgermanske grenen, urnordisk, delte seg i vestnordisk (gammelnorsk og islandsk) og østnordisk (svensk og dansk). Den vestgermanske grenen har en østlig (høytysk og nedertysk, deriblant nederlandsk) og en vestlig (engelsk, frisisk) del.
Ett av trekkene som definerer urgermansk er ferdigstillelsen av lydforskyvningen som kalles Grimms lov. Disse lydendringene fant sted i perioden da urgermansk gikk fra å være en dialekt av urindoeuropeisk (UIE) til å bli et eget språk. Sannsynligvis strakk disse endringene seg over flere hundre år, slik at urgermansk er en utviklingsfase som kan ha vart i nærmere tusen år, heller enn et godt definert språk. Slutten på den fellesgermanske perioden er starten av folkevandringstiden på 300-tallet etter Kristus.
Urgermansk er ikke direkte dokumentert i noen bevarte tekster, men har blitt rekonstruert ved hjelp av den komparative (sammenlignende) metode. Imidlertid finnes noen bevarte runeinnskrifter som man antar representerer et trinn i urnordisk eller sent urgermansk.[1] Det finnes flere fra Vimose i Danmark (100-tallet e. Kr.), og en innskrift på Negauhjelmen (100-tallet f. Kr.). I tillegg finnes enkeltord transkribert i romerske kilder.
I artikkelen skrives rekonstruerte former med * (asterisk) foran.