Iberarar
From Wikipedia, the free encyclopedia
Iberarar (latin hibērī, frå gresk Ιβηρία) var ei rekke folkeslag som greske og romerske kjelder, mellom anna Hekataios av Miletos, Avienus, Herodot og Strabon, identifiserte med dette namnet for dei austlege og sørlege kystane av Den iberiske halvøya, i det minste frå 500-talet f.Kr. Dei romerske kjeldene nytta òg nemninga hispani for å visa til iberarane.
Nemninga iberarar, som nytta av antikke forfattarar, hadde to særskilde tydingar. Den eine, meir generelt, refererte til alle folk og bebuarar på Den iberiske halvøya utan omsyn til etnisk tilhøyre (urindoeuropearar, keltarar og ikkje-keltiske indoeuropearar, som eksempelvis lusitanarar). Den andre, meir avgrensa i etnisk tyding, viste til folka som budde ved dei austlege og sørlege kystane av Den iberiske halvøya og som på 500-talet f.Kr. var blitt prega av kulturell innverknad frå fyrst fønikarar og deretter av grekarar.[1] Desse ikkje-europeiske kulturfolka snakka eit no utdøydd iberisk språk som er dokumentert frå rundt 600- til 100-talet e.Kr. Andre nærskylde folk som blei omtalt som iberarar var turdetanarar, etterkommarar av Tartessoskultur frå bronsealderen; vaskonarar og dei indoeuropeiske lusitanarane. Resten av halvøya verker å ha vore folkesett av keltiske eller keltiberiske folk.