Symfoni nr. 9 av Beethoven
From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Symfoni nr. 9 i d-moll, op. 125 er den siste symfonien skriven av Ludwig van Beethoven. Han blei fullført i 1824. Han er rekna som eit romantisk musikkstykke som danna eit førebilde for vidare romantisk komponering. Verket er særs kjent, og er rekna som eit av dei største meisterverka til Beethoven. Symfoniane er ein av dei mest framførte i verda.[1][2]


Delar av Friedrich Schiller sitt dikt Ode an die Freude (Ode til gleden) blir sunge av solistar og eit kor i siste satsen. Beethoven var den første store komponisten som brukte menneskestemmer saman med instrument i ein symfoni.[3] Symfonien sette eksempelet for bruk av songstemmer i den romantiske symfoniforma.
Remove ads
Form
Symfonien har fire satsar, merka som følgjande:
- Allegro ma non troppo, un poco maestoso
- Molto vivace – Presto
- Adagio molto e cantabile – Andante Moderato – Tempo I – Andante Moderato – Adagio – Lo Stesso Tempo
- Recitative: (Presto – Allegro ma non troppo – Vivace – Adagio cantabile – Allegro assai – Presto: O Freunde) – Allegro assai: Freude, schöner Götterfunken – Alla marcia – Allegro assai vivace: Froh, wie seine Sonnen – Andante maestoso: Seid umschlungen, Millionen! – Adagio ma non troppo, ma divoto: Ihr, stürzt nieder – Allegro energico, sempre ben marcato: (Freude, schöner Götterfunken – Seid umschlungen, Millionen!) – Allegro ma non tanto: Freude, Tochter aus Elysium! – Prestissimo: Seid umschlungen, Millionen!
Beethoven braut med prinsippet som gjaldt i wienerklassiske symfoniar då han plasserte scherzo-satsen før den rolige satsen. Dette var fyrste gongen han gjorde dette i en symfoni, men han hadde gjort det slik i nokre tidlegare verk. Også Haydn hadde dette arrangementet i nokre av sine verk.
Remove ads
Kjelder
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads