Edward Said

Edward William Said (1. november 1935–25. september 2003) var ein palestinsk-amerikansk litteraturhistorikar. Han var professor i engelsk og samanlikande litteratur ved Columbia University. Innan akademia er han kjend som ein av grunnleggarane av post-kolonialistisk tenking, og omdefinerte omgrepet «orientalisme».^[1] Ved sida av det akademiske arbeidet sitt er Said særs kjend som ein sterk forkjempar for ein palestinsk stat.^[2]

Edward Said
Fødd	1. november 1935 Jerusalem
Død	25. september 2003 New York by
Nasjonalitet	USA, Palestinamandatet
Yrke	skribent, litteraturkritikar, journalist, filosof, musikkforskar, statsvitar, omsetjar, forskar
Institusjonar	Columbia University
Alma mater	Harvard University Princeton University Northfield Mount Hermon School Victoria College St. George's School, Palestine
Ektefelle	Mariam C. Said, Maire Jaanus
Barn	Wadih Edward Said, Najla Said
Medlem	American Academy of Arts and Sciences American Academy of Arts and Letters Det arabiske akademiet i Damaskus American Philosophical Society

Liv og virke

Said var fødd i Jerusalem i Palestinamandatet og voks opp i Kairo i Egypt. Han flytta til USA der han budde mesteparten av livet sitt som amerikansk statsborgar.

Han gjekk ut frå Princeton University i 1957 og tok doktorgrad i engelsk litteratur ved Harvard University i 1964.^[2] Dei viktigaste påverknadane hans var Antonio Gramsci, Frantz Fanon, Aimé Césaire, Michel Foucault og Theodor W. Adorno.^[3]

Han underviste i 40 år ved Columbia University i New York der han blei professor i 1977.^[4] Said kjempa lenge for palestinarane og kritiserte stadig Israels okkupasjon av de palestinske områda. Han var medlem av det palestinske eksilparlamentet i 14 år til han valde å trekkje seg attende i 1993.^[5][6] Said var òg kritisk til Yassir Arafat og dei kompromissa han hadde vore med på gjennom Osloavtalen.

Said døydd 67 år gammal i New York etter ein tolv år lang kamp mot kronisk lymfatisk leukemi.^[5] Han etterlet seg kona si Mariam C. Said,^[7] sonen Wadie Said og dottera Najla Said.^[8][9][10] Said er gravlagd i Protestant Cemetery i Broumana i Jabal Lubnan i Libanon.^[11][12][13]

Musikk

Edward Said var også ein dyktig pianist, verka som musikkritikar for The Nation, og skreiv fire bøker om musikk: Musical Elaborations (1991); Parallels and Paradoxes: Explorations in Music and Society (2002), with Daniel Barenboim as co-author; On Late Style: Music and Literature Against the Grain (2006) og Music at the Limits (2007).^[14][15]

I 1999 grunnla Said og Daniel Barenboim West-Eastern Divan Orchestra, sett saman av unge israelske, palestinske og arabiske musikarar. Dei grunnla også The Barenboim–Said Foundation i Sevilla for å utvikla utdanning gjennom musikk-prosjekt..^[16]

Prisar og utmerkingar

I tillegg til ærestilvisingar, medlemskap og gjesteroller ved ulike organisasjonar over heile verda blei Edward Said tildelt eit tjuetals æresgrader gjennom karrieren sin.^[17] Nokre av utmerkingane hans var:

• Bowdoin Prize frå Harvard University.
• Lionel Trilling Book Award to gonger, fyrst ved den fyrste utdelinga av prisen i 1976 for Beginnings: Intention and Method (1974).
• Wellek Prize of the American Comparative Literature Association
• Den fyrste Spinoza Lens-prisen.^[18]
• Lannan Literary Award for Lifetime Achievement i 2001
• Fyrstinnen av Asturias-prisen for Concord i 2002 (delt med Daniel Barenboim).
• Sultan Owais-prisen (for kulturelle & vitskaplege vinstar, 1996–1997), som fyrste amerikanske statsborgar.^[19]
• Sjølvbiografien Out of Place (1999)^[20] blei tildelt tre prisar, New Yorker sin Book Award for Non-Fiction 1999; Anisfield-Wolf Book Award for Non-Fiction 2000 og Morton Dauwen Zabel Award in Literature.^[17]