Gravitasjonell tidsforlenging

Gravitasjonell tidforlenging eller gravitasjonell tidsdilatasjon er ein faktisk skilnad i forløpt tid mellom to hendingar målt av to observatørar som er på ulik stad og i område med forskjellig gravitasjonspotensial. Dess lågare gravitasjonspotensialet er (dess nærare klokka er gravitasjonskjelda), dess treigare går tida. Albert Einstein var den første til å føresjå denne effekten i relativitetsteorien hans^[1] og det har sidan vorte stadfesta eksperimentelt.

Det har vorte demonstrert at atomklokker i forskjellige høgder (og dermed forskjellig gravitasjonspotensial) etter kvart syner forskjellig tid. Effektane av slike eksperiment er ekstremt små og skilnadane vert målte i nanosekund.

Gravitasjonell tidsforlenging vart først skildra av Albert Einstein i 1907^[2] som ein konsekvens av spesiell relativitet i akselererte referansesystem. I generell relativitet vert det rekna å vere ein skilnad i forløpt eigentid ved forskjellige posisjonar skildra av ein metrisk tensor i romtid. At det faktisk finst gravitasjonell tidsforlenging vart først stadfesta direkte i Pound–Rebka-eksperimentet.

Sjå òg

• Gravitasjonell frekvensforskyving
• Hafele–Keating-eksperimentet
• Tvillingparadokset
• Klokkehypotesen