Armering
From Wikipedia, the free encyclopedia
Armering (substantiv av verbet armere, via fransk armer, fra latin armare, «utruste, forsyne, utstyre med noe; væpne»[1]er en viktig bestanddel i betongkonstruksjoner i betydningen avstivende konstruksjonsdel, det vil si forsterkning.[2]
Armeringen ligger innstøpt i betong, og virker sammen med betongen for å bære de lastene som konstruksjonen blir påført. Den vanligste typen armeringsjern er karbonstål, som vanligvis består av varmvalsede rundstenger med deformasjonsmønstre preget inn i overflaten. Stål og betong har lignende varmeutvidelseskoeffisienter,[3] slik at et konstruksjonselement av betong armert med stål vil oppleve minimal differensialspenning når temperaturen endres.
Armering i betongkonstruksjon har flere funksjoner:
- Den tar opp nesten alle strekkrefter.
- Den tar opp store deler av skjærkreftene der dette er aktuelt, f.eks. i bjelker.
- Den tar opp trykkrefter, der betongtverrsnittet alene ikke er sterkt nok, f.eks. ved slanke søyler.
- Den hindrer riss og svinn under herding. Dette er fra mikroskopiske til små riss i betongtverrsnittet som kommer som en følge av krymping når betongen herder. For store riss i tverrsnittet kan føre til vanninntrenging og en rekke skader som følge av dette.
Vi skiller vanligvis mellom tre typer armering:
- slakkarmerig
- spennarmering
- fiberarmering