Atomradius
From Wikipedia, the free encyclopedia
Atomradiusen til et kjemisk element er et mål på størrelsen på dets atom, vanligvis gjennomsnittlig eller typisk avstand fra sentrum av kjernen til det ytterste isolerte elektronet. Siden grensen ikke er en veldefinert fysisk enhet, er det forskjellige ikke-ekvivalente definisjoner av atomradius. Fire mye brukte definisjoner av atomradius er: van der Waals radius, ionisk radius, metallisk radius og kovalent radius. Vanligvis, på grunn av vanskeligheten med å isolere atomer for å måle radiene deres separat, måles atomradius i en kjemisk bundet tilstand; teoretiske beregninger er imidlertid enklere når man vurderer atomer isolert. Avhengighetene av miljø, sonde og tilstand fører til en rekke definisjoner.
Avhengig av definisjonen kan begrepet gjelde for atomer i kondensert materie, kovalent binding i molekyler, eller i ioniserte og eksiterte tilstander; og verdien kan oppnås gjennom eksperimentelle målinger, eller beregnes fra teoretiske modeller. Verdien av radien kan avhenge av atomets tilstand og kontekst.[1]
Elektroner har ikke bestemte baner eller skarpt definerte områder. Snarere må deres posisjoner beskrives som sannsynlighetsfordelinger som avtar gradvis etter hvert som man beveger seg bort fra kjernen, uten en skarp slutt; disse omtales som atomorbitaler eller elektronskyer. Dessuten, i kondensert materiale og molekyler, overlapper elektronskyene til atomene vanligvis til en viss grad, og noen av elektronene kan streife over et stort område som omfatter to eller flere atomer.
Under de fleste definisjoner varierer radiene til isolerte nøytrale atomer mellom 30 og 300 pm (billiondeler av en meter), eller mellom 0,3 og 3 ångström. Derfor er radiusen til et atom mer enn 10 000 ganger radiusen til kjernen (1–10 fm),[2] og mindre enn 1/1000 av bølgelengden til synlig lys (400–700 nm).