Hvalbarde
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bard eller barde (av norr. barð som betyr skjegg og trolig stammer fra lty. eller nederl.), også kalt hvalbarde og hvalbein, er en benlignende substans som ligner en hårkam og består av proteinet keratin og mineralet hydroksylapatitt (en form for apatitt som blant annet også utgjør en hovedkomponent i tannemalje).
- «Barde» omdirigeres hit. Se også skald.
Bardehvalene er de eneste dyrene på kloden som har utviklet barder. Bardene sitter eller henger ned fra overkjeven på dyret og kan minne om en hårkam. De er trekantede i formen og varierer mye i lengde, alt etter dyrets størrelse og art. Langs bardekantene er det et hår- eller børstelignende lag med varierende lengde. Bardene er fleksible og fungerer som et sil-lignende fangst- og spiseorgan for hvalene, som filtrerer mat og vann over bardene.
Retthvalene, som har mange lange og fine barder, svømmer sakte, typisk 2-8 km/t (artsavhengig), gjennom vannet og filtrerer ut de minste organismene som hoppekreps, krill og andre zooplankton. En nyere studie viser at grønlandshvalens barder, som er svært lange og myke, fungerer som et nett (det floker) når dyret svømmer med en hastighet på er cirka 0,8 m/s med åpen kjeft, noe som er typisk for arten. Tester gjort i tank med ulik fart viser at grønlandshvalens barder fanger best ved nettopp denne svømmehastigheten.[1]
Finnhvalene svømmer fortere, opp mot 40-50 km/t (Virginie Bouetel[2], 2005), mot byttet med åpen kjeft, der underkjeven kan stå i 90° vinkel, samtidig som hvalen sluker opp mot 60 m³ vann, slik at strupeposen kan bli nærmere tre ganger så stor. Deretter siles vannet vekk gjennom bardene, ved at tungen presses mot dem, og plankton, krill, virvelløse dyr og småfisk som måtte bli tilbake svelges ved at tungen børster dem vekk fra bardene.
Gråhvalen derimot bruker en litt annet teknikk, siden den i hovedsak finner føden på havbunnen. Den virvler opp bunnslam og sluker en munnfull, som siles gjennom bardene.