Belle Époque
epoke i fransk historie / From Wikipedia, the free encyclopedia
Belle Époque eller La Belle Époque (fransk, «den skjønne tiden») var en epoke i fransk, belgisk og europeisk historie, vanligvis ansett for å begynne med freden etter den fransk-tyske krig i 1871 og slutte med utbruddet av den første verdenskrig i 1914.[1] La Belle Époque ble ansett som en optimistisk gullalder dominert av skjønnhet, nye oppfinnelser og fred mellom Frankrike og nabolandene i Europa. Under den tredje franske republikk var tiden preget av optimisme, regional fred, økonomisk velstand, kolonial ekspansjon og teknologiske, vitenskapelige og kulturelle nyvinninger. I denne epoken med Frankrikes kulturelle og kunstneriske klima (spesielt i Paris), blomstret kunsten markant, og mange mesterverk innen litteratur, musikk, teater og visuell kunst fikk omfattende anerkjennelse.
Begrepet belle epoque fant snart veien til engelsk, hvor det ble brukt for å referere ikke bare til glansdagene i Frankrike på slutten av 1800-tallet, fin de siècle, men til enhver tilsvarende luksuriøs periode. Det brukes nå til mer elegant å formidle følelsene til et annet nostalgisk uttrykk, «de gode gamle dager».[2] Belle Époque ble navngitt slik i ettertid, da den begynte å bli betraktet som en kontinental europeisk «gullalder» i motsetning til grusomhetene under napoleonskrigene og den første verdenskrig. Belle Époque var en periode der, ifølge historikeren Robert Roswell Palmer, «Europeisk sivilisasjon oppnådde sin største makt i global politikk, og utøvde også sin maksimale innflytelse på folk utenfor Europa.»[3]