Bindingsorden
From Wikipedia, the free encyclopedia
I kjemi er bindingsorden, som introdusert av Linus Pauling, definert som forskjellen mellom antall bindinger og anti-bindinger.
Selve bindingstallet er antallet elektronpar (kovalente bindinger) mellom to atomer.[1] For eksempel, i diatomisk nitrogen N≡N er bindingstallet 3, i etyn H−C≡C−H er bindingstallet mellom de to karbonatomene også 3, og C−H er bindingsorden 1. Bindingstallet gir en indikasjon på stabiliteten til en binding. Isoelektroniske arter har samme bindingsnummer.[2]
I molekyler som har resonans eller ikke-klassiske bindinger, kan bindingsnummeret ikke være et heltall. I benzen inneholder de delokaliserte molekylære orbitalene 6 pi-elektroner over seks karboner, noe som i hovedsak gir en halv pi-binding sammen med sigma-bindingen for hvert par karbonatomer, noe som gir et beregnet bindingstall på 1,5. Videre kan bindingstall på 1,1, for eksempel, oppstå under komplekse scenarier og i hovedsak referere til bindingsstyrke i forhold til bindinger med rekkefølge 1.