Boring og sprengning
kontrollert bruk av eksplosiver og andre metoder for å knuse stein før utgravning ved gruvedrift, steinbruddsvirksomhet og konstruksjonsarbeider / From Wikipedia, the free encyclopedia
Boring og sprengning er den kontrollerte bruken av eksplosiver og andre metoder som gasstrykkssprengningmetoder, for å knuse stein før utgravning. Det er mest praktisert i gruvedrift, steinbruddsvirksomhet og konstruksjonsarbeider som ved bygging av demninger eller veiarbeid.
Boring og sprengning benytter i dag mange ulike varianter av eksplosiver med ulike sammensetninger og egenskaper. Eksplosiver med høyere detonasjonshastighet blir brukt til relativ hard stein for å kunne splintre og knuse steinen, mens eksplosiver med lav detonasjonshastighet blir brukt i myke steintyper for å generere mere gasstrykk og en bedre heving av massene. For eksempel, en sprengningsmanual fra tidlig på det 20. århundret sammenlignet effekten av svartkrutt med den fra en kile, og dynamitt med den fra en hammer.[1] De mest vanlige eksplosivene å bruke nå er ANFO-baserte blandinger fordi de er rimeligere enn dynamitt.
Før tunnelboremaskiner var boring og sprengning den eneste økonomiske måten å grave ut lange tuneller gjennom hardt fjell, hvor graving ikke var mulig. Selv i dag er metoden brukt i bygging av tunneller, for eksempel i byggingen av Lötschberg Base Tunnelen. Avgjørelsen om å konstruere en tunnel enten ved å bruke en TBM eller en bore- og sprengemetode inkluderer en rekke faktorer. Lengden på tunnelen er en nøkkelfaktor som må tas hensyn til fordi store TBM'er for fjelltunneler har en høy startkostnad, men fordi de vanligvis er raskere enn en bore- og sprengemetode er prisen per meter tunnel lavere.[2] Dette betyr at kortere tunneler har en tendens til å bli mindre økonomiske å konstruere med en TBM og derfor blir de vanligvis konstruert ved å bore og sprenge. Hensyn til grunnforhold kan og bety mye for valget mellom de ulike metodene, avhengig av hva som er best tilpasset de ulike faremomentene i grunnen.