svensk komponist og skribent From Wikipedia, the free encyclopedia
Carl Jonas Love Almqvist (født 28. november 1793 i Stockholm, død 26. september 1866 i Bremen) var en svensk forfatter og komponist. Carl Jonas Love Almqvist var en usedvanlig mangesidig forfatter. Hans stil kunne tilordnes romantikken, men han gjelder på den annen side som en av de meste moderne forfattere innen den svenske språkdrakt. Han var sosialreformator og det man muligens senere ville kalle feminist, og særlig ett av hans skrifter gav han ry som (farlig) revolusjonær.
Carl Jonas Love Almqvist | |||
---|---|---|---|
Født | 28. nov. 1793[1][2][3][4] Adolf Fredriks församling[1][2] Stockholm[5][6] | ||
Død | 26. sep. 1866[7][2][8][9] (72 år) Bremen[2][6] | ||
Beskjeftigelse | Skribent, komponist, lyriker, journalist, romanforfatter, skolelærer, dramatiker, kvinnesaksforkjemper, prest | ||
Utdannet ved | Uppsala universitet (1808–1815)[10][3][6] | ||
Far | Carl Gustaf Almquist[10] | ||
Mor | Birgitta Lovisa Gjörwell | ||
Søsken | Gustaf Fridolf Almquist Erik Viktor Almquist | ||
Barn | Ludvig Carl Wilhelm Almquist Maria Lovisa Almquist | ||
Nasjonalitet | Sverige | ||
Gravlagt | Solna kyrkogård[11] | ||
Medlem av | Pro fide et caritate[10] | ||
Faren, som eide gården Antuna i Upland, hvor Almqvist tilbragte sin barndom, var en tørr, prosaisk, prosesslysten natur. Moren, en datter av den kjente skribent bibliotekar Carl Christoffer Gjörwell, var en fin, følelsesfull personlighet der svermet for Rousseau; hun døde da Almqvist kun var 12 år gammel, men han elsket henne, og trekk av henne gjenfinnes i så godt som alle de fine og elskelige kvinneskikkelser han har skapt i sitt forfatterskap. Foreldrenes ekteskap synes ikke å ha vært lykkelig.
Almqvist blev student ved universitetet i Uppsala i 1808, og begynte tidlig å skrive.
Det er meget vanskelig å angi tidsfølgen av hans skrifter. I 1815 tok han magistergraden samtidig med Atterbom og Palmblad, men han hørte ikke til «fosforistenes» krets. Heller ikke til «göterne» sluttet han seg; mens disse søkte til det gamle Norden, følte Almqvist seg dratt mot Rousseau og hans svenske elev Thomas Thorild. Religiøst beveget som han alltid var, sluttet han seg til Manhemsförbundet, hvis formål var å fremme kjærlighed til fedrelandet og sann kristendom, og som forpliktet sine medlemmer til å leve et «bondeliv».
Sammen med et par likesinnede venner forlot han Stockholm, kjøpte en liten eiendom i Värmland, og giftet seg med en bondepike fra farens gård, som han etter eget sigende hadde elsket fra hun var 13 år, kalte seg «Bonden Love Carlsson» og levde som en bonde. Han var imidlertid ikke i stand til å livnære seg og sine av landbruket, betraktet det i virkeligheten nærmest som en sunn sport mens han skaffet seg inntekter på annen måte, især ved karttegning.
I lengden tilfredsstilte dette liv ham dog ikke, og i 1826 dro han igjen til Stockholm, hvor han livnærte seg heller kummerlig ved avskrivning, korrekturlesning og lignende. Endelig lysnet det for ham; han ble lærer ved Nya Elementarskolan, en nyopprettet skole som skulle eksperimentere med moderne pedagogiske ideer. Her var Almqvist på sin plass.
Med sin evne til å gripe det verdifulle i det nye, sin rike fantasi og fortellerkunst og sitt milde elskverdige vesen, ble han snart avholdt av de unge; hans mer omfattende enn dyptgående kunnskaper satte ham i stand til virkelig delvis å utføre det ham pålagte verv at skrive lærebøker i alle fag. Flere av hans lærebøker ble meget brukte, således hans berømte Svensk rättstafningslära (over 20 opplag). Dessuten har han skrevet en svensk, en gresk, en fransk og en «alminnelig» språklære, en lærebok i geometri, en Regnekunst for begynnere, og flere.
Etter et par års forløp ble han rektor for skolen. I 1830-årene begynner også hans dikteriske virksomhet å skyte Fart, og han må på denne tid ha hatt ganske gode inntekter. Men han var en dårlig økonom. Selv var han meget beskjeden i sine fordringer til livet (han var således en ivrig avholdsmann), men hans plikter som familieforsørger tynget hardt på ham; han forsøkte da forskjellige utveier til å oppnå bedre levekår.
I 1837 lot han seg prestevie, men hans håp om at oppnå et godt prestekall gikk ikke i oppfyllelse. Et par år deretter deltok han i en konkurranse om et professorat i estetikk og moderne språk i Lund, men skjønt hans venner anstrengte seg for å hjelpe ham til det, seiret hans konkurrent. Dette tok han seg meget nær av; og i hans forfatterskap inntrådte nå en tydelig vending. Før hadde det estetiske hatt overvekten; fra nå av blir det samfunnsreformatoriske fremherskende.
I en lang rekke skrifter, såvel i diktningens som i avhandlingens form, retter han dristige angrep på næt sagt alle hevdvunne ideer og institusjoner i samtiden. Amorina (allerede delvis trykt 1822, men da tilintetgjort på foranledning av hans farbror, biskop Almqvist), som oppkaster problemet om forbryterens tilregnelighet, vakte mindre oppmerksomhet.
Annerledes gikk det novellen Det går an med sitt angrep på den vedtagne form for ekteskapet. Den fremkalte, foruten en hissig kamp i pressen, en rekke stridsskrifter, de fleste rettet mot Almqvist. Ettersom han var presteviet ble han endog innstevnet for Uppsala domkapitel, hvor han imidlertid slapp fra det med en formaning.
Imidlertid måtte han av flere grunner oppgi sin stilling ved «Nya elementarskolan» og var nå henvist til å leve av sin penn. Sin dikteriske virksomhet fortsatte han, men ble dessuten medarbeider ved det opposisjonelle «Aftonbladet». Til tross for en forsert produksjon ble hans økonomiske stilling imidlertid mer og mer fortvilt. Til sist innlot han seg med en beryktet ågerkarl, v. Scheven, og i sine transaksjoner med ham synes han ganske visst ikke å have vært helt klar over grensene mellom tillatelig og utillatelig.
Ijuni 1851 flyktet Almqvist plutselig fra Sverige og begav seg over Danmark til Amerika. Straks etter fremkom det rykter om at han hadde forsøkt å ta av dage den han hadde lånt penger av ved gift. Han ble virkelig også anklaget for retten, og prrsteembedet ble ham fradømt. Det synes imidlertid ikke å ha foreligget det minste bevis for at Almqvist hadde begått den forbrytelse han ble anklaget for.
I Amerika oppholdt Almqvist seg i omkring 14 år; om hans liv og virksomhet der er så godt som intet opplyst. Han ernærte sig mest ved undervisning og journalistikk, men fortsatte også sin tidligere skribentvirksomhet.
I 1865 kom han tilbake til Europa og bosatte sig i Bremen under navnet K. Westermann. Her døde han, ensom og ukjent, på et hospital. I 1901 ble hans lik ført til Sverige.
Almqvists forfatterskap er mangesidig: episk, lyrisk og dramatisk diktning; etiske, estetiske og sosiale essayer, avisartikler, lærebøker – ja endog som komponist er han fremtrådt med en del sanger (songes kaller han dem), som ofte er av en gripende skjønnhet.
Hans hovedverk er Törnrosens bok (utkom fra 1832 til 1850), en broget samling avhandlinger og diktninger, høyst fantastiske, ofte bisarre, men likeså ofte høyst inntagende. I yyre henseende sammenholdes disse av en ramme: på "«Jaktslottet» samles en krets av interessante mennesker som opplsser sine verker og diskuterer forskjellige materier; den indre enhet utgjøres av det helhetssyn på menneskelivet i alle dets faser som Almqvist vil hevde ved alle sine skrifter.
Størst er Almqvist som folkelivsskildrer. Han er grunnleggeren av den svenske bondenovelle, og Kapellet, Skällnora qvarn og fremfor alt Grimstahamns nybygge ble lest og beundret i lange tider.
En folkelivsskildring er også Det går an, skjønt tendensen her er det vesentlige: Almqvist krever større uavhengighet for ektefellene, nemlig fullstendig økonomisk uavhengighet, samtidig med at han krever et renere, sedeligere syn på ekteskapet.
Almqvist ble et motsigelsens tegn; at han er genial, benektes neppe mer, men dommen faller imidlertid høyst forskjellig ut. Mens noen fant at han er blitt overvurdert av sin samtid, mente andre at først etter hundre år ville svenskene forstå Almqvists overlegenhet og yte hans store fortjenester rettferdighet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.