Danelagen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Danelagen (angelsaksisk: Dena lagu, «Danenes lov»),[1] som nedtegnet i Den angelsaksiske krønike, er et historisk navn gitt til den del av England i vikingtiden eller tidlig middelalder som var underlagt danenes lover. «Daner» er den angelsaksiske betegnelsen for alle nordboere fra Norden, men flertallet av nordboerne i Danelagen var faktisk dansker, skjønt en del var faktisk også nordmenn.[2] Danelagen sto i kontrast til de vestsaksiske lovene og lovene i Mercia.[3]
Moderne historikere har utvidet begrepet til ikke bare å angi en juridisk myndighet, men også en geografisk angivelse. De områder som utgjorde Danelaget lå i nordlige og østlige England. De utgjorde grovt sett 15 shireer: Yorkshire, de fem burgher i Leicester, Nottingham, Derby, Stamford og Lincoln, foruten også Essex, kongedømmet East Anglias shirer o Cambridgeshire, Suffolk og Norfolk, og Øst-Midlands' shirer i Northamptonshire, Huntingdonshire, Bedfordshire, Hertfordshire, Middlesex og Buckinghamshire. I alt en tredjedel av det totale området av Øst-Midlands falt inn under Danelagen.[4][5] [6]
Danelagen har sin opprinnelse av nordboernes ekspansjon fra sine hjemland og invaderte England som vikinger på 800-tallet. Med en økning i befolkningen og produktiviteten i Skandinavia, varmere klima, og andre faktorer, søkte unge, våpenføre menn rikdom og ære som vikinger på de nærliggende britiske øyer, for deretter å slå seg ned som bønder ved «å ploge og livnære seg selv», slik Den angelsaksiske krønike uttrykte det for året 876.[7]
Danelagen kan bli beskrevet som en samling med juridiske begreper og definisjoner som ble opprettet mellom den vestsaksiske kongen Alfred av England og den danske krigsherre Guthrum. Disse ble skrevet som følge av Guthrums nederlag etter slaget ved Edington i 878. I 886 ble avtalen mellom Alfred og Guthrum formalisert og grensene mellom deres riker ble fastsatt med bestemmelser for fredelige forhold mellom angelsakserne og de norrøne. Språkutviklingen i England ble påvirket av dette kultursammenstøtet og førte til framveksten av anglo-norrøne dialekter. Virkningen av den er fortsatt tilstede i engelsk språk ved en rekke ord av norrøn opprinnelse.[8]