Den engelske kirke
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den engelske kirke (Church of England, forkortes CofE eller C of E) er den offisielle kirken i England og modergrenen i Den anglikanske kommunion samt grunnleggende medlem i Porvoo-fellesskapet. Den er statskirken i England.[1][2][3] Erkebiskopen av Canterbury er den øverste geistlige leder, men monarken er dens øverste overhode. Den engelske kirke sporer sin historie tilbake til den kristne kirke som er nedtegnet som eksisterende i romersk Britannia på 300-tallet, men først og fremst tilbake til pave Gregors misjon på 500-tallet til Kent som ble ledet av Augustin av Canterbury.[4][5][6]
Den engelske kirke | |||
---|---|---|---|
Hovedgren | Den anglikanske kirke | ||
Grunnlegger | grunnlagt da Henrik VIII brøt med Paven | ||
Utgått fra | Den romersk-katolske kirke | ||
Leder | Charles III av Storbritannia (8. september 2022) | ||
Ledertittel | erkebiskopen av Canterbury | ||
Antall medlemmer | 26 000 000 (ukjent) | ||
Livssyn | Kristendom | ||
Geografi | England, Isle of Man, Kanaløyene, Bermuda, Falklandsøyene, Kontinentaleuropa, Gibraltar, Karibien | ||
Land | Storbritannia | ||
Hovedkontor | Church House, Westminster | ||
Sakramenter | Sju sakramenter, men setter dåp og nattverd i en særstilling før skriftemål, ekteskapsingåelse, ordinasjon, konfirmasjon og sykesalving | ||
Bekjennelseskrifter | Bibelen, de økumeniske trosbekjennelser (den nikenske, den apostoliske og den athanasiske), Chicago-Lambeth Quadrilatera | ||
Andre skrifter | Thirty-Nine Articles, Book of Common Prayer | ||
Medlemskap | Kirkenes Verdensråd Borgåfellesskapet | ||
Nettsted | www.churchofengland.org (en) |
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Reformasjonen (1500-tallet) |
Reformasjonskirker (Europa) Protestantiske bevegelser Lutherdom (Tyskland) Kalvinisme (Sveits) Hugenotter (Frankrike) Mennonitter (Nederland) Presbyterianisme (Skottland) |
Etterreformatoriske kirkeretninger |
Baptisme (USA) Evangelikalisme (USA) Metodisme (England) |
Norske, protestantiske kirker |
Den engelske kirke rev seg løs fra pavens og pavedømmets autoritet da kong Henrik VIII ikke fikk opphevet sitt ekteskap med sin første hustru i 1534, og isteden gjorde monarken som overhode av kirken.[7] Den engelske reformasjon økte under regentene til Edvard VI før det var en kortvarig retur til pavedømmets autoritet under dronning Marias katolske skrekkstyre. Ved lov i 1558 (Act of Supremacy) fornyet bruddet med den katolske kirke, og den elisabethanske avtalen under dronning Elizabeth I beskrev den engelske kirke seg som både katolsk og reformert.[8]