Den kaledonske fjellkjede
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den kaledonske fjellkjede er en fjellkjede som oppstod ved fjellkjedefolding da kontinentene Laurentia (Nord-Amerika) og Baltika (Europa) støtte sammen i ordovicium. Den er oppkalt etter Caledonia som er latinsk for Skottland, hvor det er en rest av fjellkjeden. Fjellkjeden dekker fortsatt deler av Svalbard, Skottland, Irland, Norge, østkysten av Grønland og østkysten av USA. En sørlig utløper finnes i Nordvest-Afrika.[1] Omtrent 2/3 av Norges berggrunn omfattes av Den kaledonske fjellkjeden, som strekker seg inn i Sverige og Finland.
Det startet i perioden silur, men den var på sitt mest imponerende de første 10–20 millioner årene av perioden devon. Da var den 6 000 km lang, over 100 km bred og trolig på høyde med dagens Himalaya, dette på grunn av at fjellet som er synlig i dag har vært på stort dyp. Bare 50 millioner år etter kollisjonen var fjellkjeden nedslitt av erosjon.
Den nåværende fjellkjeden på Den skandinaviske halvøy består delvis av bergarter fra Den kaledonske fjellkjede, men er oppstått i langt nyere tid. Den nye fjellkjedehevningen startet i paleogen og pågår kanskje fortsatt.
Den kaledonske fjellkjedefolding (orogenese) omfatter hendelser som skjedde fra ordovicium til tidlig devon, omtrent 490-390 millioner år siden, ved at platen bestående av «Grønland og Nord-Amerika» (Laurentia) beveget seg mot «Vest-Europa og Skandinavia» (Baltika). Det mellomliggende Iapetushavet lukket seg helt som ledd i en wilsonsyklus, platene ble skjøvet sammen og dannet en fjellkjede som er en av de største som har eksistert i jordas historie. Fjellkjedefoldingen presset det gamle grunnfjellet nedover og brakte eldre havbunnskorpe østover og la dette på toppen som skyvedekker.