Det armenske kongedømmet Kilikia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Det armenske kongedømmet Kilikia (klassisk armensk: Կիլիկիոյ Հայկական Թագաւորութիւն), må ikke forveksles med kongedømmet Armenia i antikken), var en stat dannet i middelalderen av armenske flyktninger som flyktet fra seldsjukkenes invasjon av Armenia.[1] Det lå ved Iskenderunbukta i Middelhavet i det som i dag er det sørlige Tyrkia. Kongedømmet forble uavhengig fra rundt 1078 til 1375.
Կիլիկիոյ Հայկական Թագաւորութիւն Det armenske kongeriket Kilikia | |||||
| |||||
---|---|---|---|---|---|
| |||||
Hovedstad | Tarsus (første hovedstad), Sis | ||||
Språk | Armensk, latin, fransk | ||||
Religion | Den armenske apostoliske kirke | ||||
Styreform | Kongedømme | ||||
Historie | |||||
- Levon I blir den første kongen av armenske Kilikia. | 1080 | ||||
- Sis blir erobret av Mamelukk-sultanatet noe som betyr slutten for kongedømmet. | 1375 | ||||
Kilikia ble grunnlagt av rubenide-dynastiet, en sidegren av det større bagratid-dynastiet som ved forskjellige tidspunkt satt på tronen i Armenia og Georgia. Hovedstaden var Sis. Kilikia var en sterk alliert av de europeiske korsfarerne og så på seg selv som kristendommens bastion i øst. Det fungerte også som samlingspunkt for armensk nasjonalisme og kultur, siden Armenia var under fremmed okkupasjon på denne tiden.
Kong Levon av Armenia hjalp til med å bygge opp Kilikias økonomi og handel, etter hvert som handelen med europeiske handelsmenn vokste.[2] Betydelige byer og festninger i kongedømmet inkluderte havnen Korikos, Lampron, Partzerpert, Vahka (dagens Feke), Hromkla, Tarsus, Anazarbe, Til Hamdoun, Mamistra (dagens Misis), Adana og havnen Aias som fungerte som en vestlig terminal mot øst. Pisanerne, genoveserne og venetianerne etablerte kolonier i Aias gjennom avtaler med det armenske Kilikia i det 13. århundret.[3] Marco Polo dro for eksempel ut på sin reise til Kina fra Aias i 1271[3].