Distant Early Warning Line
From Wikipedia, the free encyclopedia
Distant Early Warning Line, også kalt DEW Line var det nordligste av tre nettverk av radarstasjoner i Arktis som var virksomme under den kalde krigen. De ble operert av USA, Canada, Grønland og Island. Det ble satt opp under den kalde krigen, i 1957, for å oppdage innkommende bombefly fra Sovjetunionen, og gi tidlig varsling om en mulig sjø- eller land-invasjon. Lenger mot sør ble radarnettverket Mid-Canada Line etablert ved 55°N.[1] Tredje linje var Pinetree Line 49°N.
Nettverket ble satt i drift 1. juli 1957, og besto av seks hovedstasjoner, 23 tilleggstasjoner, og 28 mellomliggende stasjoner. Hver av hovedstasjonene var bemannet med 150 personer. Disse var Point Barrow og Barter Island i Alaska, Cape Parry og Cambridge Bay i District of Mackenzie, Canada, Hall Beach og Cape Dyer i District of Franklin, Canada. I 1962 ble nettverket utvidet med fire tilleggsstasjoner i Grønland og én stasjon i Island. Etterhvert som våpenkappløpet fortsatte, med utviklingen av ICBM og SLBM, ble kost-nytte-verdien av nettverket revurdert. De mellomliggende stasjonene ble avviklet i 1963. De fleste av tilleggstasjonene ble nedlagt over en periode fra 1989 til 1993. Hele nettverket ble erstattet av North Warning System (NWS) i 1993.[2]