From Wikipedia, the free encyclopedia
Dōnghú (pinyin; IFA: [tʊ́ŋ.xǔ]; forenklet kinesisk: 东胡, klassisk kinesisk og tradisjonell kinesisk: 東胡, Wade-Giles: Tung-hu, gammelkinesisk: Tôŋgâ), ordrett «de østlige utlendinger» eller «de østlige barbarer», var en konføderasjon av urmongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.
Dōnghú | |||
---|---|---|---|
Antall | |||
Oppløst 208 f.Kr. | |||
Områder med stor befolkning | |||
Hebei | |||
Indre Mongolia | |||
Heilongjiang | |||
Liaoning | |||
Jilin | |||
Språk | |||
Urmongolsk eller paramongolsk | |||
Religion | |||
Sjamanisme | |||
Relaterte etniske grupper | |||
Wūhuán, xiānbēi, mongolene, khitanerne | |||
Dōnghú knyttes til den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.), en bronsealderkultur som utgikk fra bronsetradisjonen på de eurasiske steppene. Dōnghú er omtalt i kinesiske tekster i det 7. århundre f.Kr. under vår- og høstannalenes tid, og muligens så tidlig som i år 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet.
Konføderasjonen eksisterte frem til året 208 f.Kr. da den ble ødelagt av stammekonføderasjonen xiōngnú. Fra da av ble dōnghú delt opp i de to etniske gruppene wūhuán i Yanshanfjellene og xiānbēi i den store Khingan. Den sistnevnte gruppen ga senere opphav til khitanerne og mongolene.[1]
Moderne kinesisk apologetikk tyder på at dōnghú er en kinesisk transkripsjon av et urmongolsk eller paramongolsk endonym.[2] Den virkelige etymologien til ordet er ukjent,[3] men i denne artikkelen forholder vi oss til ordets betydning på tradisjonell og klassisk kinesisk.
Det har blitt påpekt at hú var et familienavn blant de fire nordlige stammene, og at etymologien til navnet dōnghú kan ha sammenheng med dette.[4]
Utdypende artikler: Urmongolsk og mongolske språk
Med urmongolsk mener vi et hypotetisk urspråk som alle moderne mongolske språk nedstammer fra. Det er ikke et språk som eksisterer, men et rekonstruert språk.
Khitansk, det offisielle språket til Liao-dynastiet (907–1125), var nært beslektet med mongolske språk.[5] Sammen med tabgachisk, blir det klassifisert som et paramongolsk språk.[6] Dette er språk med flere mongolske trekk; de er likevel såpass forskjellige fra historisk kjente mongolske språk til at de kan være en direkte forgjenger til dem.[6] De antas imidlertid å ha en felles forgjenger med urmongolsk.[6]
I enkelte ordbøker er dōnghú (東胡) blitt forvekslet med tōnggǔ (通古), som betyr tungusere. Denne «tilfeldige likheten i moderne uttale», har ifølge sinologen Edwin G. Pulleyblank «ført til den en gang så utbredte antagelse at de østlige hú snakket et tungusisk språk. Dette er en vulgær feiltagelse uten noe virkelig fundament.»[7][lower-alpha 1]
Den moderne uttalen dōnghú er forskjellig fra uttalen på gammelkinesisk, som ble brukt under vår- og høstannalenes tid (722–481 f.Kr.) da ordet først ble nedtegnet.
Gammelkinesiske rekonstruksjoner av navnet inkluderer *Tûngγâg,[9] *Tungg'o,[10] *Tewnggaγ,[11] *Tongga[12] og *Tôŋgâ.[13] Baxter og Sagart rekonstruerte den gammelkinesiske formen av hú (胡) som *[g]ˤa.[14]
Navnet dōnghú (東胡) er både klassisk og tradisjonell kinesisk. Det betyr ordrett «østlige hú»,[15] og er vanligvis oversatt som «de østlige barbarer».[16][17] Ordet dōnghú står i kontrast til ordet xīhú (西胡) som betyr «vestlige hú», og som gjerne oversettes som «de vestlige barbarer» eller «ikke-kinesiske folk i vest».[18]
Navnet hú (胡) betyr folkegrupper som ikke er Han-kinesere.[19][20][lower-alpha 2] John E. Hill forklarer:[21]
Begrepet hu 胡 ble brukt til å betegne ikke-Han-kinesiske folkegrupper. Det blir noe feilaktig vanligvis oversatt med «barbarer». Mens det noen ganger ble brukt på denne generelle måten for å beskrive folk som ikke var av Han-herkomst, og bar de samme negative undertoner som det engelske ordet, var ikke dette alltid tilfelle. Mest vanlig blir det brukt til å betegne folk, vanligvis av kaukasoid eller delvis kaukasoid type, som levde nord for og vest for Kina.
Forfattere som Burton Watson (1925–2017),[22] Nicola Di Cosmo (f. 1957),[23] Edwin G. Pulleyblank (1922–2013)[24] og Yu Ying-shih (f. 1930)[25] oversetter dōnghú med «de østlige barbarer»;[lower-alpha 3] i noen tilfeller benytter Pulleyblank også benevnelsen «østlige hú».[15] Pulleyblank forklarer videre:[26]
Ved historiens daggry finner vi [Han]-kineserne, som identifiserte seg selv med slike begreper som Hsia og Hua, omringet og innblandet med andre folkeslag som de ofte var i konflikt med og som de typisk så ned på som laverestående vesener på samme måte som grekerne så ned på barbaroi og, som menneskelige «vi-grupper» i sannhet alltid har sett ned på sine naboer.[lower-alpha 4]
Historikeren Nicola di Cosmo forklarer videre:[28]
Vi kan således med rimelighet si at ved slutten av det fjerde århundre f.Kr., ble begrepet "Hu" anvendt på forskjellige etniske grupper (stammer, grupper av stammer, og endog stater) som snakker forskjellige språk og som generelt ble funnet boende spredt over et stort territorium. Deres fragmentering kunne likevel oppheves når behovet oppstod, og vokse til en overordnet form for politisk organisering (en "stat"). Dette forklarer hvorfor hu ofte opptrer i sammenheng med en kvalifikator som kan identifiseres med en spesifikk etnisk gruppe, som tilfellet er med Lin Hu og Tung Hu. Hvorvidt dette opprinnelig var et etnonym eller ikke, så hadde en slik benevnelse forsvunnet under de stridende staters tid.
Dōnghú er således både en geografisk og en etnisk benevnelse. I det 2. århundre e.Kr. skrev historikeren Cui Hao (崔浩) under Handynastiet at dōnghú opprinnelig var lokalisert «øst for xiōngnú».[29] Han setter dem også i kontrast med de «fem barbarer» 五胡 (wǔhú). Dette var fem nordlige nomadiske stammer som var involvert i opprøret til de fem barbarer (304–316 e.Kr.) under Jindynastiet og på denne måten bidro til oppløsningen av det vestlige Jindynastiet.[29][lower-alpha 5]
Utdypende artikkel: Den øvre Xiajiadiankulturen
Dōnghú var en konføderasjon av urmongolske eller paramongolske nomadiske stammer nordøst for Kina. De levde i det som i dag er det nordlige Hebei, det sørøstlige Indre Mongolia og de vestlige delene av Liaoning, Jilin og Heilongjiang langs Yanshanfjellene og fjellkjeden den store Khingan.[37]
Blant de etniske gruppene nord for Kina, var dōnghú blant de første til å utvikle en statsdannelse og en bronseteknologi. De snakket et urmongolsk eller paramongolsk språk og er assosiert med den øvre Xiajiadiankulturen (1000–600 f.Kr.). Denne kulturen er karakterisert av jordbruk og husdyrhold, samt kunsthåndverk og kunst av bronse.[38] Gjennom bruken av kavaleri og bronsevåpen under krigføring, dominerte de over xiōngnú i vest.[39][40][41][42]
I august 2012 ble det publisert en DNA-analyse av 42 menneskelige rester fra Jinggouzi, som stammer fra omkring 500 f.Kr. To markører ble analysert, og viste funn av haplogruppene D, G, C og M10 og Y-kromosom haplogruppen (C). Befolkningen var nærmest beslektet med xiānbēi og det moderne tungusiske oroqenfolket, men også med dōnghú.[43]
Lee Mosol hevder at navnet dōnghú opptrer langt tidligere i kinesiske kilder enn de fleste vestlige sinologer har antatt, nemlig i året 1043 f.Kr. under slutten av Shangdynastiet.[44] Først henviser han til en legendarisk og mystisk krig mot de nordlige stammer, en krig mellom huángdì (黃帝) og chīyóu (蚩尤), som fant sted i den nordvestlige utkant av det nåværende Beijing. Ingen spesielle stammenavn er nevnt under denne hendelsen.[44]
Ved siden av denne mystiske hendelsen, foretok kineserne sin første militære aksjon mot de nordlige stammer flere år før slutten av Shangdynastiet, ledet av hertugen av Zhou (1042–1035 f.Kr., 周公, zhōu gōng), og omtalt som Zhōu gōng jì lì fá yān jīng zhī róng (周公季歷伐燕京之戎). Ordene yān jīng zhī róng refererer til den nordøstlige delen av den nåværende Xīān-dalen (西安), og ikke til utkanten av det nåværende Beijing.[44]
Kong Wen Ding (文丁, 1112–1102 f.Kr.) av Shangdynastiet ga hertugen Jì Lì (季歷) av Zhōu (周) ordre om å angripe stammen róng. Det militære angrepet mislyktes. Det ble deretter foretatt et nytt angrep i det 11. året av kongens regjeringstid, som ble en stor suksess. Kongen henrettet imidlertid hertugen.[44]
Den tredje militære aksjon ble foretatt av hertug Huan av Qi (桓公, huán gōng) i året 664 f.Kr. og var rettet mot den nordlige klanen shān rōng (山戎). Under denne militære aksjonen dro hertug Huan og hans følge nordover til Bēi ěr-dalen (卑耳之谿, bēi ěr zhī xī), hvor den kinesiske mur i dag strekker seg fra den nordlige utkant av Beijing til Bohai. Stammenavnene i denne regionen var lìng zhī (令支), dōnghú (東胡), xià fú zhī shān (下凫之山), gū zhú (孤竹), shān róng (山戎), huì (秽), hé (貉), lí zhī (离枝), běi róng (北戎), wú zhōng (无终), tú hé (屠何), tǔ fāng (土方) og tú hé (徒何). Lee Mosol tolker dette som et bevis på at dōnghú er blitt nevnt 1043 f.Kr., og ikke bare 664 f.Kr. Det skyldes at han betrakter alle stammene som det samme folket, nemlig som tungusere.[44] Denne artikkelen skiller imidlertid mellom mongoler og tungusere.
Vi leser om dōnghú i Shiji – «den store historikers nedtegnelser», av Sīmǎ Qiān (司馬遷, 145–86 f.Kr.). I seksjonen om xiōngnú leser vi om dōnghú under regjeringsperiodene til hertug Wen av Jin (晉文公, 697–628 f.Kr.) og hertug Mu av Qin (任好, 659–621):[45][4]
På denne tiden var Qin [秦, 778–207 f.Kr.] og Jin [晋, 11. århundre–376 f.Kr.] de mektigste statene i Kina. Hertug Wen av Jin utviste barbarene 戎 [róng] [de «vestlige barbarer» 西戎 (xīróng) og de tibeto-burmanske 翟 (dĭ) og de «nordlige barbarer» (北狄. běidí)] fra sitt rike, og drev dem inn i regionen vest for den gule flod mellom elvene Yín (圁) og Luò (洛); der ble de kjent som de røde dĭ [赤狄, chìdí] og de hvite dĭ [白狄, báidí]. Kort tid etterpå lyktes hertug Mu av Qin, som hadde innhentet hjelp fra [statsminister] Yóu yú [由余], å få de åtte barbariske stammene i vest til å underordne seg hans territorium.
På denne tiden levde stammene mianzhu, hunrong og diyuan vest for Long.[lower-alpha 6] Nord for fjellene Qi og Liang og elvene Jing og Qi, levde stammene yiqu, dali, wuzhi og quyuan. Nord for [staten] Jin var línhú (林胡, skogsbarbarene) og lóufán (樓煩), og nord for [staten] Yān (燕) levde dōnghú (東胡, de østlige barbarer) og shānróng (山戎, fjellbarbarene), og hver av dem hadde sine egne høvdinger. Fra tid til annen kunne de samle seg i form av hundre menn eller mer, men ingen stamme var kapabel til å samle de andre under et felles styre.
Kong Wuling av Zhao (趙武靈王, 340–295 f.Kr.), som adopterte de nordlige barbarers (胡, hú) livsstil, bekjempet dem og startet å bygge den kinesiske mur. 26 år gammel, annekterte han området ōudàidì (歐代地) som tilhørte dōnghú. Dette var det samme område som i år 208 f.Kr. ble erobret av xiōngnú.[4]
Generalen Qin Kai fra staten Yan (hvis hovedstad Ji (薊) befant seg i nærheten av dagens Beijing) ble tatt til fange av dōnghú. I året 300 f.Kr. bekjempet han dem etter å ha oppnådd høy anseelse hos dem og lært deres krigstaktikk. Under tiden til xiōngnú's regent eller Chanyu Touman (220–209 f.Kr.) «var de østlige barbarer svært mektige, og [det urindoeuropeiske folket] Yuezhi var likeledes i sine velmaktsdager.»[46]
Da kronprinsen til xiōngnú-riket, Modu Chanyu (234–174 f.Kr.), drepte sin far Touman i året 209. e.Kr. og tok tittelen Chanyu, trodde dōnghú at Modu fryktet dem. De begynte å kreve inn skatter fra xiōngnú og endog fra gruppen omkring Modu. Da de ikke var fornøyd med dette, ba de også om å få noen av xiōngnú's territorier. Dette gjorde Modu rasende. I år 208 f.Kr. angrep han dem militært og bekjempet dem, drepte deres leder, tok mange av deres folk til fanger og beslagla deres husdyr, før han vendte seg mot vest og angrep og bekjempet Yuezhi i året 177 f.Kr.[47]
Som følge av dette militære nederlaget ble konføderasjonen dōnghú oppløst, og delt i to grupper. Den første av disse, wūhuán, dro til den hvite ulvens fjell (i nærheten av Lingyuan) og var engasjerte i en kontinuerlig krigføring med xiōngnú i vest og Kina i sør. Mens de ble svekket av langvarige kamper, bevarte den andre gruppen – xiānbēi, sin styrke og beveget seg nordover til Xianbeifjellene. I det andre århundre e.Kr. bekjempet xiānbēi både wūhuán i øst og xiōngnú i nord, og utviklet en mektig stat under ledelse av deres valgte khan, Tanshihuai (d. 182 e.Kr.).[39][40][41][48]
Den kinesiske historikeren Yu Ying-shih beskriver det slik:[29]
Tung-hu folkene var trolig en føderasjon av stammer som ble grunnlagt av en rekke nomadiske folk, deriblant Wu-huan og Hsien-pi [xiānbēi]. Etter å ha blitt erobret av Hsiung-nu [xiōngnú], opphørte føderasjonen tilsynelatende å eksistere. Utover hele Han-perioden kan det ikke bli funnet noen aktivitet av Tung-hu som en politisk enhet.
Under regjeringstiden til Keiser Wu av Han (漢武帝, 156–87 f.Kr.) hadde betegnelsen dōnghú forsvunnet fra kinesiske nedtegnelser; de snakket nå i stedet om xiānbēi og wūhuán.[4]
Di Cosmo hevder at kineserne betraktet Hú 胡 som «en ny type av utlendinger», og tror at «dette begrepet, hva som enn var dets opprinnelse, snart kom til å indikere en "antropologisk type" [ menneskerase ], snarere enn en spesiell gruppe eller stamme, som nedtegnelsene tillater oss å identifisere som tidlige steppenomader. Hu var kilden til innføringen av kavaleriet i Kina.»[49] Dōnghú ble altså betraktet som en underavdeling av den mongoloide rase som var forskjellig fra kineserne.
Pulleyblank siterer den franske sinologen og tibetologen Paul Pelliot (1878–1945) som beskrev dōnghú, xiānbēi og wūhuán som «urmongoler»:[7]
De østlige Hu, som er nevnt i Shih-chi [Shiji] sammen med skogs-Hu og Lou-fan som barbarer nord for Chao i det fjerde århundre f.Kr., kommer til syne igjen som en av de første folkene som Hsiung-nu [xiōngnú] overvant under etableringen av deres imperium. Mot slutten av det tidligere Han[-dynastiet], da Hsiung-nu imperiet ble svekket av indre stridigheter, ble de østlige Hu opprørske. Fra da av spilte de en økende prominent rolle i den kinesiske grensestrategien, som en kraft som kunne spilles mot Hsiung-nu. To andre avdelinger skiller seg ut: Hsien-pei [xiānbēi] i nord og Wu-huan i sør. Ved slutten av det første århundre f.Kr. hadde disse mer spesifikke navn erstattet de eldre generiske begrepene.
Pulleyblank skriver også at selv om[15]
det nå er arkeologiske bevis for utbredelsen av en landlig nomadisme basert på hesteridning fra det sentrale Asia inn i Mongolia og lengre østover i den første halvdel av det første millienium f.Kr., påvirket den ikke kinesisk bevissthet, så langt som vi har bevis for det, før det nordlige trykket fra staten Zhao 趙 til kanten av steppene i dagens Shanxi-provins like før slutten av det femte århundre f.Kr. bragte dem i kontakt med den nye typen hesteridende "barbarer" som de kalte Hu 胡. ...Under tidene til Han ble begrepet Hu anvendt på steppenomander generelt, og spesielt på Xiongnu som hadde blitt den dominerende makten på steppene. Tidligere hadde det referert til et spesifikt urmongolsk folk, som nå er differensiert som de østlige Hu 東胡, fra hvilket Xianbei 鮮卑 og Wuhuan 烏桓 oppstod.
Dōnghú ble altså delt i de to folkegruppene wūhuán og xiānbēi. Senere gikk denne splittelsen videre og det oppstod flere urmongolske folkegrupper:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.