EUs felles fiskeripolitikk
From Wikipedia, the free encyclopedia
EUs felles fiskeripolitikk (engelsk: Common Fisheries Policy, CFP, dansk: Den fælles fiskeripolitik (FFP)) er et av EUs politikkområder med regler for forvaltning av Europas fiskeflåter og bevaring av fiskebestandene. Formålet er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder.[1]
EU-landene kan bestemme i fiskeripolitikken, i den grad EU ikke har utøvet sin kompetanse (delt kompetanse). Spørsmål knyttet til ressursforvaltningen er likevel EUs enekompetanse (TEUV artikkel 3). Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå.[2][3] Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.[4][1]
Den felles fiskeripolitikken ble innført av de seks opprinnelige landene i 1970, for å dele fiskeressursene med hverandre.[5] Det skjedde da fire land med store fiskeressurser søkte medlemskap i EF, nemlig Danmark (med Færøyene og Grønland), Norge, Irland og Storbritannia.[6]
Fiskeripolitikken inneholder fire politikkområder:
- fiskeriforvaltning[7]
- internasjonal politikk[8]
- markeds- og handelspolitikk[9]
- finansiering av politikken
Den felles fiskeripolitikken og den felles landbrukspolitikken er ikke omfattet av EØS-avtalen, og gjelder følgelig ikke i Norge. Norge har i over 40 år forhandlet med EU om en årlig fiskeriavtale.[10]
Fiskeripolitikken i EU omfatter ca. 6,4 milliarder euro, hvorav 11 % disponeres av Europakommisjonen, og 89 % av medlemslandene.[11]