Exploitationfilm
From Wikipedia, the free encyclopedia
Exploitationfilm (fra engelsk Exploitation, i betydningen exploit = utnyttelse, rovdrift)[1] er en uformell betegnelse som benyttes for enhver film som generelt betraktet å være både en lavbudsjettsfilm og av lav moral eller av manglende kunstnerisk beskaffenhet, og derfor tilsynelatende forsøker å skaffe seg en finansiell suksess ved å eksploatere (utnytte) en tendens eller strømning i tiden for publikums interesse. Begrepet er vanlig i markedsføringen av en film eller for å beskrive en film. Disse filmene trenger noe å utnytte, slik som en stor filmstjerne, spesialeffekter, sex, vold, eller romantikk. En exploitationfilm støtter seg imidlertid, på grunn av sitt lave budsjett, mer enn vanlig på «exploitation». Svært ofte er exploitationfilmer generelt betraktet å være av lav kvalitet og er generelt det som i USA betraktes som B-filmer.[2]
Til tross for dette er betegnelsen «exploitationfilm» ikke alltid en nedlatende og negativ betegnelse da en del filmer har fått kritisk oppmerksomhet, publikumssuksess og tidvis kultstatus. En del filmer som har fått betegnelsen «exploitationfilm» har uansett blitt trendsettere og historisk betydning i sin egen rett, blant annet Night of the Living Dead (1968). Spaghettiwesternfilmen Den gode, den onde og den grusomme (1966) av Sergio Leone rankes i dag høyt på IMDbs liste over verdens beste filmer,[3] en film som dog ikke totalforbudt av filmsensuren i Norge, men som først fikk norsk premiere før 8. oktober 1982, da med 16 års aldersgrense.[4]
En del filmer kan bli reklamert av produsentene selv som exploitationfilm for å kunne pirre de som har særegen interesse for slike filmer. Interesse for exploitationfilmer for at de kan være grenseoverskridende er blant annet av regissører Derek Jarman, Luis Buñuel og Jean-Luc Godard. En del filmer som i dag oppfattes som klassiske har inneholdt et visst nivå av sex, vold og sjokkerende effekter som typisk sett er assosiert med exploitationfilm, blant annet Luis Buñuels Den andalusiske hund (Un chien Andalou) (1929) som har scener som i dag minner om moderne splatterfilm (som gørr og blod i mengder), Tod Brownings Freaks (1932), Roman Polańskis Avsporet (Repulsion) (1965), og Stanley Kubricks A Clockwork Orange (1971).
Den særegne og lekne amerikanske regissøren Quentin Tarantino har alltid hatt en egen interesse for B-kultur, og fyller på med referanser til exploitationfilmer i sine filmer. Hans film Jackie Brown (1997), hvor han benyttet seg med stor hell skuespilleren Pam Grier som tidligere hadde blitt berømt tidlig på 1970-tallet etter å ha spilt i en rekke av moderat suksessfulle filmer av typen «kvinner i fengsel» og «blaxploitation» (en undersjanger av exploitationfilmer ved at det er afroamerikanere foran og bak kameraet), eksempelvis Foxy Brown fra 1974. Jackie Brown revitaliserte Pam Griers karriere, samtidig som den i seg selv både «utnyttet» og henspilte på hennes fortid i disse filmene. Tarantino uttalte selv at «Jackie Brown er en vidunderlig hyllest til svarte exploitationfilmer.» [5]