Ezzelino III da Romano
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ezzelino III da Romano (født 25. april 1194 i Onara ved Padova, død 27. september 1259 i Soncino ved Cremona) var en italiensk ghibellinsk føydalherre i de trevisanske marker, et område som svarer til store deler av den moderne italienske regionen Veneto. Han ble beryktet som en grusom tyrann, og var den mest notoriske av de europeiske tidlige tyranner.[1]
| Ezzelino III da Romano | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. apr. 1194 Padova | ||
| Død | 7. okt. 1259 (65 år) Soncino | ||
| Beskjeftigelse | Condottiere, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Selvaggia of Staufen | ||
| Far | Ezzelino II da Romano | ||
| Søsken | Alberico da Romano | ||
| Parti | Ghibellines | ||
| Nasjonalitet | Det tysk-romerske rike | ||
| Gravlagt | Castle of Soncino | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ezzelino var sønn av Ezzelino II da Romano, hersker av Bassano del Grappa og andre len i Veneto-området, og hans hustru Adelaide degli Alberti di Mangona, som kom fra en toscansk grevefamilie. Han ble som fireåring sendt som gissel til Verona, men ellers er intet kjent om hans barndom eller oppdragelse. Ifølge kronikøren Rolandino da Padova skulle Ezzelino imidlertid allerede i ungdommen ha vist en stor interesse for beleiringens kunst, og hadde også utviklet et hat mot det norditalienske fyrstehuset Este som skulle vedvare livet ut.[trenger referanse]
Fra sin far hadde han arvet land i Treviso.
Ezzelino tok i 1230 Verona i sin besittelse og erobret i keiser Fredrik IIs tjeneste i 1236 Vicenza, og ved svik senere også Padova. Disse tre byene skulle han beherske i nesten to decennier.[2] I Padova lot han munken Giordano Forzatè (1158–1248), «Padovas far», arrestestere og forvise. Han giftet seg i 1238 med Fredriks naturlige datter, Selvaggia, og ble keiserens vikar over visse områder i det nordlige Italia.
Ezzelino opptrådte her med største kraft, kombinert med hensynsløs grusomhet og med likegyldighet i valg av midler for å oppnå sine mål; endeløse drap og forskrekkelige barbariteter.
Etter Fredrik IIs død i 1250 opptrådte han som en nærmest uavhengig fyrste. I de byer han hersket over benyttet han tortur mot motstandere og dem han antok sammensverget seg mot seg.
Hans fremferd gav ham mange fiender. I 1254 ble han ekskommunisert av pave Innocens IV, og samme pave preket et felttog mot ham. Men Ezzelino beseiret sine motstandere i slaget ved Torricella i 1258. I 1258 erobret han til og med Brescia. Ved et direkte angrep mot Milano i 1259 led han nederlag i slaget ved Cassano d'Adda, og ble da såret av en pil. Han falt i fiendens fangenskap, og døde. Omstendighetene er ikke avklarte, men det kan være at han begikk selvmord i sin celle.[trenger referanse]
Året etter ble hans bror Alberico drept, og da Romano-familien utslukket med dette. Den viktige alliansen mot Ezzelino siden 1230-årene, mellom Sambonifacio og Este, opphørte også.[2]
Ezzelino er blitt skildret av middelalderforfattere som den samtidige kronikøren Rolandino da Padova (1200–1276) og den noe senere Albertino Mussato (1261–1329) i hans verk Ecerinis. Han har også gått inn i historien som litterær figur. Mest kjent turde han da være fra Dante Alighieris Den guddommelige komedie, der han er plassert i helvetets sjuende krets. Han forekommer også i Ezra Pounds The Cantos, i Canto 72, som sammen med Canto 73 iblant kalles for Pounds «fascistiske cantos», der Pound synes å identifisere seg selv med Ezzelino.[3]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
