Forordning (Den europeiske union)

Forordning i EU er betegnelsen på de lover (rettsakter) som i sin helhet får bindende virkning i medlemsstatene, fra det tidspunkt som er bestemt. Det er ikke nødvendig med ytterligere gjennomføring i de enkelte medlemsland. Forordningene tilhører den såkalte sekundærretten, det vil si EUs avledede regelverk. Vedtaket om forordningene treffes med grunnlag i EUs traktater (primærretten).^[1]

EUs flagg

En «rettsakt» i EU er en beslutning eller et vedtak som er truffet med hjemmel i EUs grunnleggende traktater.^[2]

Rettslig virkning

Hvis EUs grunnlov hadde blitt vedtatt ville en «EU-forordning» blitt en «EU-lov».

Forordninger i EU tilsvarer nasjonale lover i medlemslandene, i forslaget til «EUs grunnlov» ble det foreslått å kalle forordningene for lover. I Lisboatraktaten ble dette strøket, og betegnelsene forordning og direktiv ble beholdt.

Når en forordning trer i kraft står den over de nasjonale lover innen samme område.^[3] Selv om forordningene gjelder direkte og uten unntak er det vanlig at medlemsstatene utarbeider egen lovgivning som regulerer konsekvenser som oppstår som følge av forordningenes ikrafttreden.

Virkning i Norge

Norge og andre EØS-land er forpliktet til å gjennomføre forordninger som innlemmes i EØS-avtalens vedlegg. Forordninger får dermed ikke direkte virkning i Norge. Imidlertid skal den i henhold til EØS-avtalens artikkel 7 «gjøres til del av avtalepartenes interne rettsorden». Gjennomføringen i Norge skjer gjennom forskrifter eller lov,^[4] men i EØS-loven § 2 er det fastslått: «Bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift, eller kommer i konflikt med en senere lov.»^[5] Dette ble aktualisert i oktober 2019 da det ble avslørt at norsk trygderett var praktisert i strid med EØS-avtalen, og minst 48 personer var urettmessig straffet for dette.^[6]

Se også

• Beslutning