Xenofobi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Xenofobi (av gresk ξένος (xenos), «fremmed», og φόβος (phobos),[1] «frykt»), eller fremmedfrykt, er betegnelsen på avsky, angst eller fobi for alt som er fremmed, utenlandsk eller annerledes enn det kjente.[2][3]
Xenofobi er et nyord, konstruert av ovennevnte greske gloser for å gi en adekvat definisjon på fenomenet. Begrepet ble først lansert av forfatteren Anatole France i 1901, sammen med begrepene misoxeni (= fremmedhat) og xenoktoni (= drap på fremmede), i anledning Dreyfus-saken.[4]
Xenofobi blir ofte brukt for å beskrive en frykt eller et fremmedhat mot det ukjente. Visse former for rasisme kan ha sitt utspring i fremmedfrykt. Denne frykten bunner ut i at elementene, mennesker, steder og skikker, innehar ukjente verdier som man har vanskelig for å forholde seg til. I så måte kan kjønnsdiskriminering ikke nødvendigvis betegnes som fremmedfrykt i en generell forstand, selv om enkeltmennesker kan ha reaksjoner overfor den andre gruppe utover hva det som er forventet av følelsesmessige eller institusjonaliserte reaksjoner.
Fremmedfrykt kan benyttes som beskrivelse av diagnostisert sykdom, men kan også benyttes som nedsettende betydning. Ordet har versert i både norske og utenlandske medier i debatten om den nye internasjonale politikken, der særlig USA har blitt kritisert. Argumentet kan knyttes opp til en fremvist større velvilje til å benytte fysisk makt enn å moderere egne verdier.
Begrepet, som en beskrivelse på grunnløs frykt eller hat mot fremmede eller utlendinger, ble dannet i årene 1900–1905.[5]