Gud signe vårt dyre fedreland

«Gud signe vårt dyre fedreland», opprinnelig tittel «Fedralandet», er en kjent norsk salme og hymne skrevet av teologen, kirkestatsråden og salmedikteren Elias Blix (1836–1902) i 1891. Sangen har samme melodi som N.F.S. Grundtvigs danske salme «Den signede dag med fryd vi ser», skrevet til kristendommens tusenårsjubileum i Danmark i 1826 og tonesatt av Christoph Ernst Friedrich Weyse. Salmen blir ofte omtalt som Norges nasjonalsalme og i kirkelig sammenheng benyttes den gjerne jamsides med «Ja, vi elsker» blant annet på 17. mai.

Elias Blix skrev et utkast til salmen på Lillehammer vinteren 1890, og han gjorde den ferdig på Fjellhaug i Aker sommeren etter. Den ble trykt samme år i bladet Nordmannen. Vanligvis blir det første og de to siste versa sunget, ofte også det andre eller tredje. Vers to, fire og fem inneholder ei kort framstilling av Norges kulturelle og religiøse historie.[1] Det sjette verset har referanse til salme 127,1 i Bibelen.[2] Det er sagt at under andre verdenskrig ble det siste verset ikke sunget. Salmen kom inn i Landstads kirkesalmebog gjennom Blix-tillegget Nokre Salmar, der den ble nummer 770. Den stod i Norsk salmebok av 1984 som nummer 739. I Norsk salmebok 2013 (N13) står den som nummer 757.

Salmens tittel er egentlig «Fedralandet», men navngis som oftest med første verslinje.

Table info: ... ▼

1.	Gud signe vaart dyre Fedraland Og lat det som Hagen bløma! Lat lysa din Fred fraa Fjell til Strand Og Vetter fyr Vaarsol røma! Lat Folket som Brøder saman bu, Som Kristne det kann seg søma!
2.	Vaart Heimland i Myrker lenge laag, Og Vankunna Ljoset gøymde. Men Gud, du i Naade til oss saag, Din Kjærleik oss ikkje gløymde: Du sende ditt Ord til Norigs Fjell, Og Ljos yver Landet strøymde.
3.	Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og Vetteren varer lenge; Men Ljoset og Livet i ditt Ord Det ingen kann setja Stenge. Um Fjellet er høgt og Dalen trong, Ditt Ord heve daa sitt Gjenge.
4.	So blømde vaart Land i Ljos og Fred, Det grodde saa grønt i Lider, Men atter seig Natt paa Landet ned Med Trældom og tunge Tider. Og Folket det sukka etter Ljos, Og du lyste upp umsider.
5.	Og Morgonen rann, og Myrkret kvarv, Som lenge vaar Lukka skygde, Du atter oss gav vaar Fridoms Arv Og honom i Trengsla trygde. Du verna vaart Folk og gav oss Fred, Og Landet med Log me bygde.
6.	Vil Gud ikkje vera Bygningsmann, Me faafengt paa Huset byggja. Vil Gud ikkje verja By og Land, Kann Vaktmann oss ikkje tryggja. So vakta oss, Gud, so me kann bu I Heimen med Fred og Hyggja!
7.	No er det i Norig atter Dag Med Vaarsol og Song i Skogen. Um Sædet enn gror paa ymist Lag, Det brydder daa etter Plogen. So signe daa Gud det gode Saad, Til Groren ein Gong er mogen!