Kinesisk
språkfamilie / From Wikipedia, the free encyclopedia
Kinesisk, eller han-kinesisk,[lower-alpha 1] er et språk eller en språkgruppe som hører til den sinotibetanske språkfamilien. Kinesisk domineres av talespråket mandarin, og «kinesisk» brukes gjerne metonymt som synonym for mandarin.[1] Språket skrives med kinesiske skrifttegn, kjent som hanzi (汉字 Hanzi, «han-skrift»). Om lag 20 % av verdens befolkning har kinesisk som morsmål (eller undervisningsspråk), og det er dermed det språket med flest morsmålsbrukere i verden, hvis man regner det som ett språk. Det normerte kinesiske språket (standard kinesisk) er det offisielle språket i Folkerepublikken Kina og Republikken Kina (Taiwan), i tillegg til å være ett av fire offisielle språk i Singapore, og ett av de seks offisielle språk i FN.
Kinesisk (汉语/漢語;中文) | |
---|---|
"Kinesisk (skrift)språk" (pinyin: zhōngwén) skrevet med kinesiske skrifttegn | |
Talt i: | Folkerepublikken Kina, Republikken Kina, Singapore, Indonesia, Malaysia, Mongolia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, Pakistan, Nepal, Bhutan,
India, Myanmar, Laos, Vietnam, Macao, Hongkong, Sør-Korea, Russland, Frankrike, |
Rangering: | 1 (hvis regnet som ett språk) |
Genetisk klassifikasjon: |
Sino-tibetansk Sinittisk |
Offisiell status | |
Offisielt språk: | Folkerepublikken Kina, Republikken Kina, Singapore |
Regulerande organ: | i Folkerepublikken Kina: ulike organ(på kinesisk) |
Språkkoder | |
ISO 639-1 | zh |
RFC 3066 | zh |
ISO 639-2(B) | chi |
ISO 639-2(T) | zho |
SIL | - |
Merk: Ikke alle språkforskere regner kinesisk som ett språk. Se her for mer informasjon om denne begrepsforskjellen. |
Avhengig av klassifiseringsmetode, er det mellom seks og tolv språkgrupper innenfor Kina. Generelt er dialektforskjellene relativt små i Nord-Kina, mens i sør er språkforskjellene ofte så store at de er gjensidig uforståelige. De største språkgruppene er mandarin (1 000 millioner), wu (90 millioner), kantonesisk (ca. 80 millioner), foruten ikke-kinesiske språk som mongolsk og tibetansk.[bør utdypes] Påvirkning fra skolesystemet og TV har ført til at nesten alle kinesere forstår Beijing-varianten av mandarin - som er å regne som «rikskinesisk» selv om de snakker sin lokale variant av kinesisk til daglig.
Skriftspråket har vært en samlende faktor i kinesisk historie. Etter om lag 1500 års bruk med mange varianter ble tegnene standardisert under Qín-dynastiet på 220-tallet f.Kr. Språket basert på skriftlig kinesisk ble kjent som «klassisk kinesisk» og ble i 2000 år brukt i embetsverk og litteratur. I likhet med latin i Europa fjernet talemålet seg mer og mer fra klassisk kinesisk slik at det krevde mange års trening å beherske dette kunstspråket. På 1900-tallet kom det i gang en reformbevegelse der en ønsket å samordne talemålet og skriftspråket. Et av resultatene av dette ble en språkreform på 1950-tallet. Da ble antallet strøk redusert i de fleste skrifttegn. De klassiske skifttegnene kalles i dag «tradisjonelle», og blir fortsatt brukt på Taiwan, i Hongkong og Macao og andre grupper kinesere utenfor Folkerepublikken, mens de forenklede overtok i Folkerepublikken, og etter hvert også i Malaysia og Singapore. (Internasjonale institusjoner som har kinesisk som offisielt arbeidsspråk, bruker det samme tegnsettet som det landet som representerer «Kina».)
En stor forskjell mellom kinesisk språk og de indoeuropeiske er at kineserne klarere skiller mellom skriftspråk (wén), og talespråk (yǔ). Dette skillet nedfeller seg i ordene for skrevne ord (zì) og talte ord (huá).
En interessant forskjell er at mens norsk regnes som ett talespråk med flere varianter av skriftspråket, regnes kinesisk som mange forskjellige talespråk, men med ett felles skriftspråk.