Heian-perioden
From Wikipedia, the free encyclopedia
Heian-perioden (kanji: 平安時代; kana: へいあんじだい; Heian jidai; Heian betyr «fred, ro») var en periode i Japans historie, den siste perioden av klassisk japansk historie, som regnes fra 794 til 1185, mellom Nara-perioden og Kamakuraperioden. Perioden har fått sitt navn etter hovedstaden Heian-kyō, som i dag heter Kyōto. Dette var den perioden i japansk historie hvor buddhisme, daoisme og andre innflytelser fra kinesisk kultur nådde sitt høydepunkt. Heian-perioden regnes også som høydepunktet for det japanske keiserlige hoffet, og har blitt kjent for sin kunst, særlig for poesi og litteratur. Selv om keiserne på overflaten hadde makta, lå den reelle makta i hendene til den mektige, aristokratiske Fujiwara-klanen, som hadde giftet seg inn i keiserfamilien, og mange keisere hadde mødre fra Fujiwara-klanen.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Perioder |
Tidlig tid Yayoi-perioden Konfun-perioden Asuka-perioden |